Brått

Liten har blitt stor. Det finnes en bitteliten nå, og den nest største kom til å tenke på at det en gang fantes en blogg.

Det er på sin plass med nye tanker, for tiden forsvant og brått var høsten forbi. Tre høster er brått forbi og ingen vet hvor de tok veien. Likevel, etter tre høster uten et ord, er det ikke så mye å si. Ikke i dag, men sikkert senere.

Lucy har brått bodd mesteparten av livet sitt på samme sted og husker ikke lenger de andre stedene som en gang var hjemme. Selv mener ho at ho husker godt den lange bilturen til Malmö da ho var to uker gammel, og det kan hende. Men jeg tviler, og egentlig kan det ikke hende i det hele tatt.

Nå er alt veldig stille og stillheten varer ikke, det gjør den aldri. Det er bra, for brått har det gått enda to år og to år med bare stillhet er veldig stille veldig lenge.

Kanskje i morgen, kanskje neste uke, det er sjelden jeg lover noe.

Høst

Torsdag

Det første kunstverket

I går investerte jeg i klovnefargestifter og en tegneblokk, og Lucy satte av sted i sin fars fotspor. Resultatet ble vår aller første kjøleskaptegning:

Vinterklar i Drammen

Nå har vi altså fløtta vårs te Drammen og blandt annet blitt eiere av en såkalt peis. En peis er en finurlig sak. Den trenger trær for å brenne, og trærne skal helst være delt i mange små biter. Hvis man da ikke har en skikkelig stor peis. Men det er få peiser som har plass til et helt tre, og vår peis er ikke en av dem.

Derfor har vi gått til anskaffelse av ved (trær i småbiter).

Litt upraktisk er det med garasjeved, vi har ikke peis i garasjen (ennå), så veden fikk more seg med en trillebårtur fra garasjen til kjelleren. Å, hva veden må ha opplevd.

Én var uheldig og falt ut, men det gjorde ikke så mye sa den. Det var ikke så langt ned og til slutt endte den opp der den skulle, på samme sted som vedvennene.

Vinteren kan nå bare komme, for vi har ved på veranda'n...

...på den andre sia av veranda'n...

...og litt i kjeller'n.

Hvor er posene til gølvet?

Det skal pakkes, bæres, finnes, lukkes og lastes. Og vaskes. Her er det lov å vaske klær klokka tre om natta, derfor har jeg ikke begynt å vaske enda. Senere. Først er jeg nødt til å pakke sammen gølvet.
Bit for bit er det tatt fra hverandre, Lucy hjalp til, det er stabla akkurat innen rekkevidde for små hender, og må derfor legges i poser før i morra tidlig. Men hvorer gølvposene? 


Jeg er sikker på at jeg regelmessig har beskuet dem, men når de skal gjøre nytte for seg er de søkk vekk. Borte. Missing. Og jeg blir stressa. Har jeg først pelt fra hverandre gølvet så må det også pakkes ned før jeg kan begynne å pakke noe annet. Det aller verste er at det ikke er mye igjen å pakke og jeg hadde helt sikkert blitt ferdig i kveld hvis det ikke hadde vært så fordømt viktig å pakke gølvet først! Nå er det for sent.

Må. Pakke. Gølv. Først.

Talte dager

Mang en epoke er avsluttet siden sist. Malmö har vi forlatt og sommeren, som bare så vidt hadde begynt, er bare et vagt minne. Aldri mer soling i Folkets Park, aldri mer smoothie på Redfellas og aldri mer midsommar i Pildammsparken.

Nå skal vi til Drammen.

Bernards tid er også forbi. Det er lenge siden jeg har fortalt noe om Bernard. Eller Nard.
Bernard døde på ferie. Han var på ferie i Halden de siste månedene, og det er ikke så ille gæli tror jeg. Å dø på ferie.

Dagene i Halden er snart talte de også. Hvis alt går som det skal. Lucy har flytta tre ganger, og Drammen vil bli det fjerde stedet ho bor. På akkurat under ett år. Lucy er bereist, men ho vet det ikke selv. Eller vet ho det? Ho vet mer enn vi tror.

Aldri mer Halden.