Drømmemannen

Finnes han? Og hvordan vet man at det er HAN, sånn uten videre? Joda, han finnes. Det er jeg sikker på. Ikke bare finnes han, men det er nok til og med også fler av dem. Jeg tror ikke noe på at det bare finnes èn person i hele verden til akkurat meg.

Men hvor treffer man så denne karen? På byn? Nei, tror ikke det.. På gata? Kan jeg vanskelig forestille meg. På jobb? En mulighet, men svært lite praktisk. Om det skulle vise seg å ikke være Drømmemannen likevel mener jeg. Man får jo ikke unngått hverandre, og jeg kan bare tenke meg hvor slitsomt det måtte være å late som man er kjeeempebestevenner bare fordi man ikke har noe særlig annet valg.
Jeg har ihvertfall ikke funnet ham noe sted. Det kan selvfølgelig ha noe med å gjøre at jeg ikke har lett no særlig etter'n. Nei, skal det bli no så får han finne meg. Syns jeg virker som en innmari lur idè!

På en annen side er det egentlig veldig greit å være singel. Ingen å ta hensyn til, ingen å svare til, ingen som gir deg dårlig samvittighet uten at de egentlig mener det, selv om du ikke har gjort noe galt. Ingen å krangle med om teite ting, ingen å irritere seg over, ingen som holder rundt deg, ingen som passer på deg, ingen å komme hjem til... Greit, jeg innrømmer at det er koselig å være to. Men om jeg så finner denne Drømmemannen, så skal jeg være helt sikker på at det er han. Og ikke minst må han være helt sikker på at det er meg.

Jeg innser at det kan ta en god stund før noe sånt skjer, men det er helt greit. Om Drømmemannen plutselig skulle dukke opp så ønsker jeg ham velkommen. I mellomtia skal jeg ikke legge sjela mi i noe mannejakt av noe som helst slag, men faktisk nyte kvalitetstiden med bare gode venner.

For den tiden kan brått forsvinne. Uten at man engang har lagt merke til det.