Sommersko til Rød

Idag har jeg faktisk bytta dekk på Rød HELT ALENE! Alle fem! Eller, mamma var med, for ho sto og passa på at bilen ikke velta (???). Spesielt når jeg hadde jekka opp for å ta det siste hjulet, var ho svært nervøs fordi det kunne se litt ut som om den var i ferd med å ta et rundkast bortover plassen. Jeg fortalte på en pen måte at bilen var 2 cm over bakken og ba ho tenke litt over tyngdekraften.

Det hele gikk selvfølgelig ikke for seg uten trøbbel. Først var jeg hos Jon og lånte jekk og en sånn lang greie for å skru av boltene (siden jeg hadde lært av tidligere forsøk og visste at min var ubrukelig). Tidligere har jeg hatt store problemer med å få av hjulkapslene, men av en eller annen grunn gikk det strålende idag. Løsne boltene; heller ikke no problem med den lange greia til Jon. Så skulle jeg ta av det første hjulet. Det satt dønn fast. Rikka seg ikke en millimeter, uansett hvor mye vi halte og dro i det. Etter jeg hadde kasta x antall forbannelser over hjulet, bilen og mine egne ikke-eksisterende muskler bestemte jeg meg for å ta de andre hjula først, og heller slite med dette til slutt.

Sekundet senere lærte jeg at kombinasjonen ny jekk og glemme å sette på boltene igjen, ikke var noen særlig god kombinasjon. Jeg er nemlig vant til jekker som man snurrer på så bilen senker seg sakte men sikkert. Jekken til Jon derimot, var sånn at man løfter litt på en pinne, så deiser hele greia ned. Og det gjorde den. Hjulet fikk plutselig vekta av hele bilen over seg, og siden boltene ikke var på, så løsna det selvfølgelig. Mamma skrek, hjulet sprika til alle kanter, og jeg satt fascinert og så på at ho mor prøvde å løfte bilen vekk fra hjulet. Etter et par sekunder skjønte jeg jo at jeg måtte jekke opp bilen igjen, siden det viste seg at mamma ikke hadde overnaturlige krefter. Problemet var bare at man måtte låse opp jekken for at den skulle gå oppover igjen, og det klarte jeg jo ikke. Fant til slutt ut at jeg måtte finne fram min egen. Hele tiden klamra ho mor seg til bilen i den troa at det var ho som forhindra at bilen datt lengre ned. Fikk nå heist den opp igjen til slutt, tok av hjulet og kunne konstantere at ingenting hadde knekt, bøyd seg eller blitt pulverisert.

Sånn! Det enkleste er jo å sette på det nye hjulet. Jeg kjente på det før jeg satte det på, og tenkte med meg selv at jeg måtte fylle luft på vei hjem. Satte på hjulet og heiste ned bilen. Dekket var så flatt som det kunne få blitt. Det liksom fløt utover bakken. Da var jeg lei. Fryktelig lei.

Mamma: Oi.. Det der kan du jo ikke kjøre med.

Jeg: Jo det kan jeg.

Mamma: Nei, det...

Jeg: JO!

Mamma: Neimen, du kan ikke kjøre helt bort til Shell på det der. Felgen blir ødelagt!

Jeg: NEI DET BLIR DEN IKKE!!! Neste hjul!

Så tok vi fatt på neste hjul. Det satt like dønn fast som det første. Nei, det satt fastere. Vi dro, røska, sparka og slo. Hjulet ville ikke av. "Dum-di-dum, her sitter jeg fint. Dum-di-dum".
Etter langt om lenge måtte jeg ta en røkepause. Jeg kunne se at mamma tenkte hardt.
"Hvis du setter på det første piggdekket igjen, skal jeg spandere dekkskift på verksted på deg", sa ho etter en stund, og kasta samtidig et bekymra blikk bort på det tragisk flate hjulet.
Nei! Jeg hadde bestemt meg for å klare selv, så da skulle jeg klare selv!
Jeg foreslo at vi kunne jo prøve å slippe bilen ned på hjulet igjen, sånn som istad. Men der satte mor ned foten gitt! Og jeg måtte jo innrømme at det mest sannsynlig var bare flaks som gjorde at jeg fortsatt hadde en bil å bytte dekk på.

Mamma kom så på at ho hadde hørt at cola løser opp rust, men ho var ikke helt sikker på om det var sant eller om det var noe de sa for å skremme folk fra å drikke cola. Uansett gikk ho og henta cola, og helte inn der det satt fast. Så fant ho på at vi kunne banke på hjulet med hammer, så kanskje det løsna. Mens ho var nede og henta hammer, sparka jeg løs alt jeg kunne på det forbanna trøttsomme hjulhælvetet, og brått så løsna det! Dermed fikk jeg satt på det nye til mamma kom tilbake med hammer. Ho var helt sikker på at det var cola'n som hadde fungert, mens jeg tror nok heller at det var mitt velretta spark som gjorde susen.

De to siste hjula gikk som en drøm, og til slutt måtte jeg krype til korset og ta av det flate igjen. Jeg har dermed bytta ikke fire, men fem dekk, uten noen slags form for mannfolkhjelp. Og DET er faktisk første gang!

Det siste får jeg ta til uka en gang. Det er vel ikke lenge jeg kan kjøre rundt med tre sommerdekk og ett piggdekk før Onkel kommer med pekefingeren opp i nesa på meg.
Men, uansett:

FLINK!