Knivene i skuffen

Jeg er trøtt nå, men det er greit. Hvis jeg ser opp, ser jeg meg selv i vinduet. Ikke håret da, og ikke genseren heller, men liksom...ansiktet.
Det er mørkt ute, og det er mørkt inne. Bortsett fra i gangen. Det la jeg merke til nå. Jeg skrur aldri på lyset i gangen, men av en eller annen grunn gjorde jeg visst det da jeg kom hjem fra jobb for noen få timer sia. Men det er greit.
Noen ganger, når jeg er helt alene, og det er helt mørkt og helt stille, da begynner jeg å tenke for mye. Jeg har tenkt at jeg egentlig ikke finnes, at jeg har innbilt meg at jeg eksisterer, og når folk prater til meg så prater de egentlig til en annen, som ikke er meg. Jeg har tenkt på å skjære av meg den ene armen for å erstatte den med et trebein, og så lære opp trebeinet til å tro at det er en arm. Hadde det gått an? En gang satt jeg i bilen min nede på torvet, og så kom det en dame og stilte seg rett foran bilen. Ho så nok ikke at jeg satt der. Men jeg fikk så fryktelig lyst til å kjøre ho ned. Trå gassen i bånn og.....BANG!...hadet på badet dama. Jeg starta til og med bilen. Men da gikk ho. Jeg var riktignok alene, men det var verken mørkt eller stille.

Jenta i vinduet stirrer på meg. Ho ser gal ut.

Hvorfor er det en selvfølge at jeg uten videre har rett til å gå fritt ute blant individer av arten menneske? Hvordan kan jeg vite at jeg ikke en dag begynner å kaste potteplanter vilt rundt meg på gata? Jo, på grunn av knivene. Jeg har kniver i skuffen. Jeg har nemlig hørt at folk som utgjør en moderat risiko for rikets tilstand eller whatever, ikke får eie kniver. Eller sakser for den saks skyld. Men jeg eier kniver. De ligger i kjøkkenskuffen. Jeg har små kniver, store kniver og vanlige kniver. Jeg har til og med en mutert monsterkniv, som så vidt får plass i skuffen. Lars-Andreas fant den tilfeldigvis forrige helg. Han lurte på om jeg brukte den til noe annet enn å drepe elefanter med. Jeg liker å se på den i blant.

I fremtiden kommer jeg til å fortelle om drømmene mine her. De jeg husker. Og siden jeg er ekstremt dårlig på å gjenfortelle ting, så regner jeg med at om ikke lenge er det ingen som leser bloggen min lenger.

Men det er greit.