Ondskapen

I går kveld skulle jeg legge meg i rimelig tid, siden jeg skulle opp klokka sju i dag for et møte på jobben. Rundt klokka tolv bestemte jeg meg for å sove. Syntes jeg var dritflink. Gikk ut på verandaen for å røke først bare. Idet jeg skulle gå inn igjen, så jeg vepsen som fløy rundt inne i stua. I ren refleks smalt jeg igjen verandadøra, og ble stående der ute og bare stirre inn gjennom vinduet. Ondskapen hadde tatt over leiligheten og drevet meg ut av mitt eget hjem.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, styrte den rundt hjørnet og inn på kjøkkenet, og jeg tok mot til meg og gikk inn. Forta meg forbi kjøkkenåpningen, snubla over en stol og kasta meg ut i gangen. Fra hylla i gangen plukka jeg ned vepsesprayen, og spraya litt på måfå ut i stua. For sikkerhets skyld. Det eneste lyset som sto på var det på kjøkkenet, antageligvis derfor Den Onde hadde flydd inn dit også. Ellers var det mørkt. Jeg gikk saaakte inn i stua og fant etterhvert insektsgriller'n i skuffen. Ett våpen i hver hånd. Jeg visste det ikke kom til å hjelpe, for jeg ville aldri våge meg nærme nok til å kunne bruke dem. Men det ga en LITEN trygghet mot Udyret i hvertfall.

Etter enda en stund befant jeg meg nesten i døråpningen så jeg kunne se inn på kjøkkenet. Den lille nazijævelen bzzza opp og ned og rundt lampa i taket. Jeg ANTE ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var helt alene, det var midt på natta, og jeg sto helt stiv og nesten hylte til den hvorfor i helvete den ikke kunne ha kommet inn før Lars-Andreas dro til Vestfossen for å jobbe. Tårene trilla og jeg lette febrilsk i hodet mitt etter mulige løsninger. Jeg vurderte å ringe nabo Lars, men skjønte at det var for sent. Det var jo midt på natta.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der i døråpningen, men det må ha vært lenge. Plutselig fløy Ondskapen litt lenger inn mot veggen, og lynraskt strakk jeg inn armen og slo av lyset. Smart, Ida. Nå hørte jeg bzzzz, men jeg så ikke en dritt. Det var ikke helt gjennomtenkt. Til slutt lista jeg meg innover i stua og slo på lampa over sofaen og den supersterke leselampa på bordet ved vinduet. Så stilte jeg meg i gangen og venta. Bare noen sekunder senere kom Ondskapen som en rakett mot det supersterke lyset (nei, den trodde ikke det var sola, det er bare det den vil VI skal tro at den tror, for å manipulere oss til å tro at den er dum. Disse Beistene er intelligente som faen), og kræsjlanda i kuppelen til den andre lampa.

Sånn ja. Det slo meg at jeg akkurat hadde sluppet den løs i stua, og at jeg nå hadde svært begrensa tilgang på gjemmesteder. Mye verre kunne det egentlig ikke bli. Men av en eller annen grunn virka det som om den hadde problemer med å komme seg opp av lampa igjen. Jeg så den Onde Skyggen klatre oppover, og jeg sto der og holdt pusten. Den datt ned igjen. Det samme skjedde et par ganger til, og jeg innså at jeg nå hadde mulighet til å stenge den inne i lampa. Jeg så meg rundt, og tok det første og beste jeg fant. Holdt tunga så rett i munn som mulig, klatra opp på sofaen, og kasta truckførerbeviset som et lokk over lampa. For å være helt sikker på at den ikke kom seg ut, fyllte jeg på med to Nemiblader og en bok om Tarot. Så kunne jeg gå og legge meg.

Men først riste dyner og puter og putte papirserviett i nøkkelhullet til soveromsdøra. I tilfelle den kom seg løs. Likevel hørte jeg bzzzing og kjente det krøp og kravla overalt.
Klokka var halv tre og fire timers søvn var et faktum.