Sola og Månen

En natt satt jeg ute og så på månen. Jeg tenkte med meg selv at det sannelig var bra at den var der. Ellers hadde jeg vært helt alene.
Jeg liker månen. Den bor langt der oppe og lager magisk månelys for alle som kan se det. Den ser så snill ut der den henger, men ikke dingler. Det finnes ikke noe vondt i månen, det er jeg sikker på. Hva skade kan den gjøre? Man kan sitte og bare se på den, så fin den er. Man kan alltid prate med den, og hvis man hører nøye etter så kanskje den prater tilbake til deg. Dessuten er det månen som gir liv til alvene. Finnes det en finere ting?
Selvfølgelig er det alltid noen som skal ødelegge fine ting. Astronautene er noen av dem. De bestemte seg for å besøke månen, GÅ på den og VISE BILDER av stygge ting som ikke ligner på månen i det hele tatt. Hvorfor måtte de ødelegge månen på den måten? Alltid er det noen som skal ta fra hverandre, undersøke og analysere på alle mulige måter. Jeg vil ikke vite! Men det er for sent. Jeg har sett bildene, og har starta glemmeprosessen. For min del lyser månen igjen.

Så har vi sola da. Altså, jeg liker sola også, men det er ingenting som er koselig med måten den lyser på. Her er det rett på sak. Dag? LYS!! Natt. Ikke rart den er sliten når kvelden kommer.
Ikke går det an å føre en normal samtale med den heller. Man kan alltids prøve, men JEG ser store svarte prikker i lang tid etterpå.
Likevel er sola også en bra ting. Det eneste jeg har å utsette på den, er at den kunne brukt litt mer energi på å lage varme, istedet for å lyse så inni helvete mye.

Jeg lurer på hvor lenge sola kommer til å leve, når den er så alene. Nå skal jeg ut.
Kanskje månen vet?