Å eliminere Martinsen

Det er noe av det vanskeligste som fins. Tro meg, jeg har prøvd. Hardere enn de fleste vil jeg tro. Det er faktisk over åtte år siden jeg fikk oppdraget om å eliminere Martinsen. I begynnelsen gikk jeg aktivt inn for det, siden jeg visste hvor mye som sto på spill om jeg ikke gjennomførte. Jeg lå på lur i buskene, tilbrakte en natt med kikkert i en hekk, og oppsøkte de stedene jeg visste Martinsen ville befinne seg. Likevel klarte han på de mest umerkelige måter å unngå eliminering selv om han ikke engang var klar over at han var et mål. Det var svært frustrerende til tider, å gang på gang bli konfrontert med at jeg stadig mislyktes i misjonen. Min medsammensvorne (som jeg av sikkerhetshensyn ikke nevner navnet på) begynte etterhvert å tvile på mine evner som eliminator, og det skjønner jeg godt.
Uker, måneder og år gikk stille forbi. Martinsen var tilnærmet umulig å eliminere, til tross for at han ikke gjorde noe for å prøve å unngå det. Ikke det at jeg gikk inn for oppgaven med like stor entusiasme lenger heller.
"Ja, Martinsen ja..." , "øh...tar det neste gang" og "skal bare legge opp en ny strategi først..." ble vanlige svar på spørsmål om det ikke var på tide å ta rotta på Martinsen snart. Sakte men sikkert har Martinsen selv, ved å forbli urørt, eliminert muligheten til å bli eliminert.
Nå, åtte år etter, tenker jeg fortsatt på det av og til. Men jeg prøver ikke lenger. Jeg har glemt hvorfor Martinsen utgjorde slik en trussel. Og likevel vil jeg aldri kunne tilgi meg selv for at jeg mislyktes i et oppdrag som betydde så mye den sommeren for åtte år siden.