En regnfull kveld

August har akkurat begynt. Det er kveld. Det regner. Det er mørkt ute, men lyst inne. En liten jente er helt alene.
En falsk sol lyser skarpt i vinduet, og tv'n prater irriterende høyt. Det står to par sko i gangen, på bordet står to glass og det er plass til to i sofaen. Likevel er den tom. Jenta klør seg forsiktig i hodet, og undres. Det er noe som ikke stemmer. Hun vet ikke hva.
Sola i vinduet lager rare skygger på veggen bak det lille bordet. Skygger av blomster og en stor lysestake, men hun husker ikke hvor de kommer fra.
Tv'n bråker fortsatt, men fjernkontrollen er for langt unna. Dessuten har hun ikke skrudd på tv'n i det hele tatt. Den må ha skrudd på seg selv. Hun har ingen annen forklaring.
Jenta lukker øynene og prøver å huske. Hva er det som har skjedd? Hun vet ikke, men tenker istedet på møll. Og stearinlys. Møllen flyr rett inn i flammen og dør, og hun blir trist. Hun åpner øynene igjen og lytter. Selv om lyden fra tv'n nå er uutholdelig, hører hun likevel skritt i grusen utenfor. En bil som starter. Noen drar vekk. Eller hjem. Men vent! Noen drar vekk? Vekk, bort, et annet sted enn her. Små kritthvite skyer og strålende sol. Det er noe hun skal gjøre. Snart, mens det ennå er august, og selv om det regner her skal hun til et annet sted. Et sted hvor sola alltid skinner og hvor møll skjønner forskjell på flamme og vanlig luft man kan fly i. Hun husker det nå. Alt sammen.
Det er noen som ikke er langt unna, og hun er alene nå men likevel er hun ikke alene.

Aldri mer alene.