Venner

Det er rart med venner. Jeg synes selv at jeg har mange venner, men det er forskjellig slags venner. Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg en bestevenn, som jenter ofte har når de er små. Alle jentene i klassen blir bedt i bursdag, men bare èn er bestevenn. Min het Sara.
Jeg var med Sara hjem andre dagen (tror jeg) i første klasse, og etter det hang vi sammen hver dag, fram til Sara flytta til Aremark (skauen) siste året på barneskolen. Etter det hadde jeg ingen bestevenn, men noen jeg var mer sammen med enn andre. Marianne var den jeg var mest sammen med i begynnelsen av ungdomsåra, og vi fant på veldig mye morsomt sammen. Men vi var egentlig veldig forskjellige, så etterhvert fant vi hver våre "gjenger" i løpet av ungdomsskolen. Det var der jeg fant Kayla. Eller om Kayla fant meg, det har ikke noe å si. Uansett er Kayla den personen jeg har ansett som min beste bestevenn gjennom tidene, selv om jeg tror vi aldri har kalt hverandre "bestevenner".
Så begynte vi på videregående, Sara på helse og sosial, Marianne på formgiving, Kayla på allmen og jeg på drama. Der fant jeg Ida (eller Viggi om du vil). Jeg er ikke helt sikker på hva som førte oss sammen, men det kan ikke bare ha vært det at vi begge het Ida, kan det vel? Ida og Ida var gode venner store deler av videregående, og jeg ble kjent med mange flotte mennesker gjennom Ida. Nevner her spesielt Janne (for utenforstående, Janne er en gutt).
Etter skole har jeg fått nye venner gjennom jobben (Anneline, Nina, Linda, Malin osv), som jeg er veldig glad for. Så er jo spørsmålet også hvem man kan kalle venner, og hvem som bare er bekjente? Selv om jeg anser en person for å være min venn, så er det ikke sikkert denne personen anser meg for å være det samme. Men akkurat her spiller det vel ingen rolle hva man kaller hverandre, så lenge man har det morsomt sammen? Jeg har aldri vært avhengig av å ha èn bestevenn, sånn som jenter ofte har. En bekjent, eller en venn av en venn, kan være like givende å være i selskap med som en man kjenner godt. Jeg er ikke sånn at jeg tenker og funderer over og analyserer forholdet jeg har til folk. Fordi jeg er ikke avhengig av det. Hvis noen viser seg å være en annen enn det jeg trodde, eller vil omgås, så javel. Ett bekjentskap fattigere, men en erfaring rikere.
Men det som er trygt å vite, er at jeg alltid kommer til å ha minst èn venn. For noen venner er sånn at uansett hvor langt fra hverandre man bor, eller hvor lenge siden det er man hadde kontakt med hverandre, så vet man at den personen alltid kommer til å være ens venn. Uansett. Kayla er en sånn person. Kayla er den ene personen i verden som jeg vet at aldri kommer til å forsvinne fra livet mitt. Vi har tross alt konstantert at vi er sjelevenner.
Og sånt tar ikke slutt.