Graviditet er ingen sykdom

Det er noe av det dummeste jeg hører.
Dere som klarer å lire av dere dette argumentet, er dere klar over hvor mye som skjer i kroppen når man er gravid? Tror dere at påkjenningene er større for dere når dere er hjemme fra jobben et par dager fordi dere har litt influensa, enn at en helt ny person blir LAGET INNI MEG?
Tror dere jeg har vært sykmeldt i to måneder fordi jeg plutselig fant ut hvor forbanna ARTIG det er å bare jobbe halve dager, ringe og mase på legen, sende inn sjukmeldinger og fylle ut skjemaer ca annenhver uke og i tillegg få mindre penger i denne tiden når det er meninga at jeg skal klare å legge bort ekstra penger til bebi kommer? Vennligst gjør meg oppmerksom på logikken?

Prøv å tenke deg dette:
Du trenger 12 timer søvn i døgnet, i stedet for 7-8 timer. Etter å ha sovet disse 12 timene er du fortsatt trøtt og totalt utslitt. Dessuten har du våkna x antall ganger i løpet av natta med kramper i leggene som gjør så vondt at det mest sannsynlig bare kan sammenlignes med et realt spark i en viss mannlig kroppsdel (og ja, jeg bruker dette eksemplet fordi de fleste av dere jeg henvender meg til i dette innlegget er nettopp menn).
SÅ begynner dagen. På grunn av det ekstremt lave blodtrykket ditt svartner det et øyeblikk når du går ut av senga. Du drar på jobb, hvor du må sitte ned hele tiden for ikke å besvime. Og når du plutselig begynner å se stjerner og høre stemmene rundt deg forsvinne, så må du likevel tenke klart og konsentrere deg om å ikke lande på magen. Lett når man ikke er bevisst, ikke sant?
Arbeidsdagen er slutt, og du er om mulig enda mer utslitt enn da du sto opp. Du hadde tenkt å vaske opp og kanskje støvsuge litt, men detter bare ned på sofaen og sovner. Et par timer senere våkner du av at du ikke får puste fordi du kom i skade for å sovne liggende på ryggen, og diverse innvoller presser på lungene så de ikke fungerer lenger. I tillegg har du astma, så du får ikke mer oksygen av å reise deg opp. Ikke før du har sittet stille og konsentrert deg om å puste veldig rolig ut og inn en halvtimes tid.
Så er det tid for middag. Dessverre har du glemt å planlegge noe enkelt, og å stå og steke mat er uaktuelt fordi du mest sannsynlig svimer av før stekepanna er varm. Så det blir en brødskive og et eple.
Du skal legge deg, men uansett hvor trøtt du er, er det vanskelig å sovne fordi du har vondt i ryggen av å sitte ned i samme stilling hele dagen. Dessuten kan du ikke sove på ryggen, men må ligge på siden. Du må etter en kort stund snu deg og bytte side fordi det verker i hofta av den ekstra tyngden den får ved at du ligger på den. Dette bytte-side-ritualet gjentas med noen minutters mellomrom helt til du til slutt sovner.
Så begynner alt på nytt igjen.

Og hvis du ikke er like heldig som meg, kan du legge til (innimellom alt det andre) å fly på do minst en gang i timen, enten for å tisse eller spy, bekkenløsning som gjør at du må ta dagen hoppende rundt på krykker, mens du har konstant vondt i hodet. Hele dagen. Hver dag.
Hadde du fortsatt vært oppegående og dratt på jobb hvis du hadde vært så dårlig sa du? Hvor lenge er du syk da? Et par uker? Prøv 40 uker. Prøv det. Det er ikke så veldig langt unna et år.

Hvis du hadde hatt det sånn som jeg har beskrevet ovenfor hadde du vært syk. Men jeg har ingen rett til å kalle meg syk fordi jeg tilfeldigvis også er gravid?
Nei, graviditet er ingen sykdom.
Å falle ned fra et hustak og brekke nakken er ingen sykdom.
Å bli skutt i panna fra kloss hold er heller ingen sykdom.

Kort oppsummert; Du har tidenes bakrus samtidig som du fortsatt er så drita at alt går rundt hvis du prøver å reise deg opp, mens du gjentatte ganger har blitt sparka i ballene i løpet av natta. Drar du på jobb da?

Det gjør jeg.