Norge stengt i kveld

En liten snodighet:
Jeg var ferdig på jobb rundt halv ni i kveld, så optimistisk nok kjørte jeg mot Norge (siden Norge er mitt hjem) som vanlig. Det første jeg la merke til var at det var gratis å kjøre gjennom bomstasjonen rett før brua. "Det var koselig av bomstasjonmenneskene" tenkte jeg for meg selv, litt lykkeligere enn jeg hadde vært sekundet tidligere. Det var før jeg kom på at mitt eierskap av autopass gjør at det er gratis å kjøre gjennom uansett.

Vel gjennom bomstasjonen ble fartsgrensa plutselig 70 istedet for 90, og jeg befant meg inni et hav av skilt med piler hit og dit. Fortsatt greit nok, siden det i disse dager jobbes hardt med vedlikehold på brua, så bare det ene kjørefeltet er i bruk. Men, da jeg kjørte over på venstre sia av veien så sto det plutselig en mann med gul vest foran meg og lagde en liten sirkel med pekefinger'n.

Norge var stengt, og jeg måtte snu og kjøre tilbake igjen?

Jeg snudde og kjørte tilbake igjen. Inn mot Nordby en gang til og satte kursen mot gamlebrua. På vei mot gamlebrua står det skilt til Norge. Pent redigert med et stort rødt kryss over. Norge var da visstnok ikke nedlagt for fire timer sia? Jeg fortsatte, kjørte over brua og mintes gamledager. Gjennom bomstasjonen, denne var ikke gratis men som sagt gratis likevel.

I det jeg kom over bakketoppen og det som skulle være veien til friheten, kunne jeg skimte en veisperring i det fjerne. Denne veien var også stengt! Fint. Stuck in Sweden for resten av evigheten. Med tårer i øynene begynte jeg å innfinne meg med tanken på å aldri mer se mitt kjære hjemland igjen. Minnene om mange gode år begynte sakte å viskes ut i det landegrensa ble fjernere.

Men da det var som mørkest slo gatelysa seg på og viste meg at slaget ennå ikke var tapt. Uten å nøle tråkka jeg gassen i bånn og svingte hardt til venstre mot Sponvika. Gasspedalen ble ikke sluppet før jeg var framme i rundkjøringa ved tollstasjon. Der tok jeg til høyre og innså at det var over. Jeg hadde klart det!

JEG VAR HJEMME!