"En absurd historie": Begynnelsen

Som tidligere nevnt, skrev jeg og Kayla en bok høsten 2001. Den vil vi nå dele med omverdenen ved å legge ut litt og litt på bloggene våre. Av og til. Ikke fordi vi tror noen vil ha glede av å lese den, men fordi det er det nærmeste den kommer en utgivelse.
Om det skulle ha seg at noen leser historien, og undres over noen av orda eller bøyingsformene vi har valgt, undre ei lenger. Det er bevisste valg fra vår side og vi fant stadig glede i å lage våre egne ord. Ikke minst er boka full av selvmotsigelser.

Enjoy.

Begynnelsen:

Kap. 1. FANGET

En dag i august var min skjebnedag. Jeg følte meg for en gangs skyld kreativ og verdig nåtidens modernisme. Men de virkelige følelsene for omverdenen satt dypere inne. Jeg følte på meg at et forferdelig uvær ville komme. Plutselig stoppet en lastebil ved siden av meg, føreren steg ut, tok tak i rompa mi og kastet meg med hodet først lengst inn i den mørke, skumle, mystiske containeren som lastebilen inneholdt.

Først fikk jeg en følelse av at containeren var grønn og ikke gul, men siden har jeg innsett at fargen faktisk var blå, spooky... - noe publikum bedre kunne iaktta fra utsiden.

Allerede fra det øyeblikket jeg kjente hendene hans på rompa mi visste jeg at jeg var fortapt. Kanskje ikke at jeg ville bli drept, men noe mye, mye, mye VERRE!! -Nemlig ensomheten...

Etter å ha vært innestengt i den tenkte grønne containeren begynte uvissheten å gnage. Og jeg fikk denne fryktelige, intense innestengte følelsen som jeg aldri hadde hatt før. På daværende tidspunkt kunne jeg se for meg min egen begravelse og den tanken skremte meg!

Så da min kidnapper stoppet bilen for å ta meg ut, fant han meg som et hulkende, ynkelig, skjelvende vrak helt innerst, trengt opp i et enslig hjørne. I et kort øyeblikk syntes jeg at jeg så et glimt av medlidenhet i øynene hans. Men det gikk fort over. Han var stor og atletisk og når jeg så nærmere på han, antok jeg at han var omkring 180 i høyden og 85 kg tung. Mørkt hår og noen fregner på nesa. En rødaktig tatovering viste seg etter hvert på hans høyre skulder.

Da han sto over meg for å ta meg med ut av bilen, så jeg en mulighet til frihet. Jeg reiste meg halvt opp, sparket mannen i skrittet og løp ut av bilen for godt -trodde jeg. Tankene mine raste avsted og jeg visste ikke mitt eget beste. Hadde jeg visst hvor farlige disse folkene var, hadde jeg den dag i dag stoppet av respekt. Jeg hørte skudd og snudde meg og var i det øyeblikket vitne til min kidnappers henrettelse. Da gikk det opp for meg at denne gjengen nyttet det ikke å gjemme seg for. Jeg var helt lamslått av at det hadde hjerte til å drepe -selv en av sine tilsynelatende egne ansatte. Hvor langt var disse folkene villige til å gå og hva hadde jeg, en stakkars filosoferende student, med dette å gjøre?

Senere ville jeg komme til å angre på at jeg stilte meg dette spørsmålet...

I neste øyeblikk kjente jeg en vond, stikkende smerte i underlivet... Jeg hadde fått mensen! Og på samme tidspunkt kunne jeg kjenne at noen grep tak i meg og førte meg inn i et mørkt rom i en bygning i byen Halden, i Østfold, i Norge, i Europa, i verden på kartet, for dere som måtte befinne dere et annet sted der ute i verden.

Fra det øyeblikket så jeg mitt liv som en passerende revy og visse ting og minner dukket opp. Jeg husker jeg kjente et hardt slag i hodet, som utløste en enorm smerte og resulterte i at jeg segnet om på det kalde steingulvet... Brrrr...

...fortsettelse følger...