Så lenge du skjønner hva jeg mener

Å skrive på norsk. Det er vanskelig det. Eller er det? Det er vanskeligere enn å prate på norsk, for når man preker kan man bare si orda. De fleste vet hvordan man sier ord. Når man skriver må man huske å sette punktum mellom setningene, ellers blir det jo fryktelig vanskelig å lese det.

Noen mennesker skal alltid påpeke skrivefeil, og gjerne le litt overlegent etterpå. Også later de som de ikke skjønner hva du har ment selv om orda står i riktig rekkefølge og du bare har glemt et komma eller skrevet en bokstav feil. "Sola er så sterk, så du sitter i skiggen? Hva betyr det? Skiggen? Det er nok ikke et ord det, nei. Jeg skjønner ikke helt hva du mener her". Det kunne aldri ha falt dem inn at ordet er "skyggen", og at de egentlig ikke hadde trengt å tenke seg om engang, for å skjønne det. Da kan man jo stille spørsmålet om hvem som faktisk er den mest intelligente av oss (men de har selvfølgelig skjønt hva det betyr, de skal bare påpeke at du har skrevet FEIL, og dermed skyve deg litt lengre ned på rangstigen).

Dette innlegget er like mye kritikk til meg selv, for jeg er sånn jeg også. Det aller, aller verste jeg vet er folk som deler opp ord! Vind mølle istedet for vindmølle, støv suger istedet for støvsuger, eple kake istedet for eplekake osv. Fy! Deretter følger feil bruk av og/å, og å begynne på en ny setning uten å sette punktum først. Da grøsser jeg litt på ryggen. For ikke å snakke om hun/henne! "Jeg spurte hun". Grøøsss... Men det betyr da ikke at man er noe dårligere menneske eller mindre intelligent enn andre bare fordi man ikke er så flink i rettskriving?

Min største svakhet er komma. Jeg aner ikke når det passer seg med et komma eller ikke, og setter dem derfor litt her og der, bare for å ha dem med. Noen ganger høres det veldig naturlig ut med et komma. Andre ganger vet jeg at det MÅ være et komma der et sted, men hvor?
Forskjellen på "ennå" og "enda" er det bare å glemme å lære seg. Også finnes det noen ord som jeg har funnet min egen skrivemåte på, istedet for å sjekke i ordboka hver eneste gang (jeg tror "istedet" er ett av dem). Dessuten skriver jeg nesten konstant a-endelser istedet for -en, for det er jo sånn jeg uttaler orda? Å skrive "avisen" eller "lommeboken" når det ikke er sånn jeg uttaler ordet, blir for meg helt på trynet. Dette er vel ikke direkte feil, men mer en diskusjon om dialekt. Og det skal jeg ikke begi meg inn på (jeg tror forresten at man aldri skal begynne en setning med "og").

Okei, det jeg vil si, er at det spiller da ingen rolle hvordan jeg skriver en setning, så lenge du skjønner hva jeg mener?

Inneliv

Det er fortsatt januar, og det er fortsatt vinter. Det er kaldt ute, det er kaldt inne og det er kaldt i midten. Jeg velger å være inne. Det er tross alt der det er minst kaldt. Dessuten er det pledd og dyner der. Det har jeg ikke sett så mye av ute.
Lars-Andreas er hjemme i helga, og straks blir det pizza fra Peppes. Dessuten er vinteren en perfekt unnskyldning for å begynne på nytt igjen med det beste som finnes.

Welcome to the Hellmouth!

Januar

Bernard er veldig flink til å si fra når han har våkna og vil ut og løpe. Han blir veldig gira og biter intenst på døra. Da han fikk nytt bur med åpning i taket tok det bare èn dag før han skjønte hvor han skulle bite hen. Men, siden det virka som han ikke trivdes no særlig i det nye buret, gikk vi tilbake til det gamle etter et par uker.
Det ble en hard nøtt å knekke for stakkars liten. Han biter på sprinklene akkurat der døra er, bare på motsatt side av buret. Den siden som er inn mot veggen. Etter en stund kommer jeg for å slippe han ut, og forteller han på en pen måte at han må snu seg og krysse buret. Da blir han veldig forvirra og ser til alle kanter, kjempefort, før han piler bort og begynner å bite på riktig sted. Bernard er snodig.

På jobben skjer det mange spennende ting. Omtrent hver annen time har jeg pause. Da går jeg opp trappa til pauserommet. Etter en liten stund går jeg ned igjen. Også kommer folk og handler. Både i min kasse og de andre kassene. Alle kjøper forskjellige ting, og noen kjøper det samme som den foran i køen har kjøpt. Det er artig.
Apropos jobb, plutselig lurer jeg på hva Martina driver med? Jeg har for meg at jeg ikke har sett Martina på lenge, men kanskje det er innbilning? Hm...

I dag fikk jeg post. Stooor (litt...) pakke fra InkClub, med fotopapir og blekk til fotoprinter'n. Så nå kan jeg begynne å printe ut bildene fra sommerferien. Jeg er ganske stolt av at jeg har klart å presse de 909 bildene fra Venezia ned til 220. Dermed får de plass i ett album! Jej!

Av andre nevneverdige ting har jeg slått opp med ramlösa og begynt med bonaqua i stedet. Når jeg ikke drikker cola selvfølgelig.
Charmed har begynt på tv igjen. Jorda ser fortsatt ut som en twistpose hvis man kommer langt nok unna.

CSI!

Kaylas minnetale

Min aller kjæreste sjelevenn, Kayla, har skrevet et innlegg om meg i bloggen sin "this is my life" (finnes litt lenger til høyre).
Dette er minnetalen Kayla har skrevet til min begravelse:
(Oter = Me)


"My friend Oter is dead!

We are all here today to honor and remember Oter, the beautiful soul she was. I have known her since we were about 13-14-ish, and I feel lucky to have known her the way I did. This is a very sad moment for me, because my best friend -and soulmate is no longer with me. My heart and my body can feel the pain over the loss of such a kind and friendly human being. She was my one and only soulmate, there is no one like her in this world and I will never find a new bestfriend that I will love the way I loved my Oter.

Some will say that she was a strange girl, and I will not disagree. She liked vampires, good and bad vampires, she liked the unknown things out here in the universe and had a strong opinion about wether human beings are alone or not on the planet. That was one the many things we had in common. Looking back on our time together as teenagers in high school, I remember all the stuff we wrote together. Wether it was letters, e-mails, novels or even text messages. As a teenager, Oter was a rebellion. Much more than I was. She fought with her mother pretty often, she started to smoke -as me and at the end of high school; she dropped out. A lot of people would say that this was bad things, but I was pretty amazed because I knew her. Oter always knew what she was doing. And she had a pretty logical thinking going on in her head. She thought that if she did not make it at school, then why bother? Because she knew that when time was right, she would go back and finish. And she did!

For me, Oter was special. She was my special friend, and not in a dirty way. We were apart for so many years, but still we stayed in touch. Very often, some friends just slip away and one day, after a long time, you meet and find out that you no longer have anything in common. That was not Oter and I. For example, we could go weeks between phone calls or any connection at all, and when we finally talked again, nothing had change. And then we met maybe in summer or christmas, and everything suddenly was as it used to be. Even though we lived different lives at different places, nothing ever seemed to be changed between us as friends. I have experienced a lot of friends slipping away in the same way that Oter and I could do. But we never did. I trusted her. Our friendship was built on trust and respect for each other, whether we would become thieves or prostitutes. Once, when we were apart, I had to tell her something about myself that I really had trouble with. But Oter reacted so warm and was so calm, and I felt that everything would be alright as long as I had her by my side. I would, if I once had too, trusted her my life, because I know I always could count on her. She was that one friend that, without exceptions, not once demanded something I could not give. Because she knew me. She knew what I was capable to give and she would never ask for something else. On my behalf, I never asked for something impossible of her either, but I know if I ever had asked, she would try everything to make it happen. And for me, that is a true friendship.

Oter and I had a dream. A fairytale. A song to sing. We dreamed of our future together. The plan was to live as neighbors back in Halden. Then we could have a family each, but still see each other every day. It was a dream that never were fulfilled, but I hope I meet her again when my time is gone too.

We can sit here today and cry and weep because we are so sad and everything is so wrong. I can cry and complain because my soulmate no longer is beside me anymore. And I will probably do that today. But Oter would never wish for anyone of us to morn until death. I think that she is looking down on us right now and is thrilled that so many people came to this funeral and I will bet that she is shouting: Thank you! I know deep down in my heart that I will miss Oter every day and always feel that something is missing. But I will also think back and remember all the good times with my best friend and be happy for the happy memories. Without her, I would not have these memories.

I know that we have lost a totally awesome and caring friend, a giving daughter, a kind sister and a loving girlfriend, but we have to be strong. Hold on, hold on. I will be sad, that is given, but I will always thank God for our friendship and that He gave me the chance to know Oter. And I know that she loved me and that I truly was her soulmate and forever we will be.

Rest in peace, Oter. It is not a crime, it is a state of mind".

What if?

What if we started to boil all apples? I mean ALL the apples in the world. There's a good chance we would kill them all. At least most of them. Those poor apples...
What would happen next? We would have to eat other fruit, like oranges, grapes and bananas. Preferably cold. Colder than hot. Like the apples were. The apples were too hot, so they died. And we really don't want to make the same mistake with the oranges, the grapes or the bananas. They deserve to live.
The apples also deserved to live, I know some would say. And that's right. Unfortunately, they became victimis of our desire to boil them, to make them something they weren't. So they died. We killed them. We're gonna have to live with that.
And the other fruit, the oranges, the grapes, the bananas, are gonna fear us.

Forever.

Fra i fjor til i år

Jeg har ikke oppdatert bloggen sia i fjor, men det har ikke skjedd noe nye greier egentlig.
Alle julegavene ble ferdige i tide, julaften ble tilbragt i Skjeberg med mor, bror, tante, onkel, kusiner og fetter. Lars-Andreas kom også innom senere på kvelden.
Så var det romjul, Nintendo Wii og brettspill, Kayla var en snartur innom Halden, og så nyttårsaften som for øvrig ble tidenes roligste. Ikke no fyll eller folk eller styr, bare mat og vin. Med bobler. Vin med bobler.

2. juledag var det feiring av Anneline, som begynner å bli gammel. Vi var hjemme hos Anneline først, så dro vi og spiste på Park. Det var kaldt ute og jeg ble tvinga til å gå i kjole, så jeg tok på meg oppgaven som sjåfør. Dessuten måtte jeg hjem relativt tidlig for å kjøre Lars-Andreas/hente Kayla, så det var kjekt å kunne bestemme selv når jeg ville dra hjem.

Nå ser jeg på ishockey mens Bernard løper rundt og kræsjer i modem og stolbein. Velkommen til 2010.