Hva nå?

Jeg aner ikke hva jeg skal skrive. Derfor overlater jeg kreativiteten til fingrene denne gangen, og satster på at de har noe opplevelsesrikt å komme med.

Det er eksakt fire dager igjen til jul. Bertil og juleduken har kommet på besøk til stua. Og adventsstaken selvfølgelig, hvis det er det det er. Litt usikker på akkurat det. Jeg hadde en stjerne også, sånn til å henge i vinduet, som ikke lyser av seg selv, men som lyser hvis man putter telys inni og tenner på. Gjerne med en fyrstikk. Så stenger man stjernedøra, lar det brenne og lar stjerne være stjerne.
Dessverre døde den. Jeg har alltid tenkt at jeg er ganske flink til å håndtere branner, selv om jeg aldri har prøvd. Det er jo tross alt bare å pøse på brannslokkingsapparatskum, eller drepe det med et håndkle. Men da festet til telysstjerna smelta, for så å styrte og forårsake et lite bål på stuegulvet, da begynte jeg å løpe i ring rundt bålet istedet for å slukke det. En bitteliten brann kan altså forårsake panikk, og er dermed ikke min sterke side likevel. Brenner det, påkall meg ei.

Uansett, juletreet er ikke i hus enda, men planen var å sette det opp i kveld. Jeg tror nok ikke det skjer.

Om et par timer skal vi på kino og se Avatar. Det er et par lysår siden sist jeg var på kino, så det blir moro.

Denne jula har jeg, til en forandring, tenkt å IKKE være fyllesjuk på julaften. That´s right. Lille julaften blir av det edru slaget. Dessuten er det så innmari kaldt for tia, så det skal bli greit å slippe å fryse halvt ihjæl på vei mellom Kongens og Hannestad, og ikke minst i verdens lengste taxikø. Så får vi heller se hva som skjer på nyttårsaften. Kanskje jeg drikker og Lars-Andreas kjører. Eller omvendt.
En annen ting også, siden det likevel er så kaldt ute, har jeg tenkt å benytte anledningen til å slutte å røke en gang til. Før nyttår folkens. Før nyttår.
Muligens. Jada.

Men nå er det tid for hockeypulver!

Farvel.

Kjære Julenissen

Jeg har blitt så stor at jeg vet at det ikke har noe å si om man har vært snill eller slem. Du er snill og lager gaver uansett.

I år ønsker jeg meg flere fine ting. Jeg har kjøpt Nintendo Wii, så jeg trenger flere spill til den. Fra før har jeg Super Mario, Cursed Mountain og Coraline, så de trenger jeg ikke. En annen ting jeg ønsker meg, er en sånn stor koffert som nesten ikke veier noen ting. Men den må være stor, så det er plass til å pakke ned nok klær til lange turer. En liten en har jeg fra før. Jeg vet at sånne lette kofferter er dyre å lage, og at du har mange barn å lage gaver til, men jeg nevner det i tilfelle du får noe til overs.

Du vet den butikken på Nordbysenteret som heter "...i ett"? Der har de så mange fine ting! Jeg har to alver og to drager fra før, men de er så fine, så jeg ønsker meg flere.
Jeg liker å leke med bilder, så jeg trenger alltid bilderammer (gjerne svarte) på 10x15 eller 9x13. Men jeg henger ikke opp alle bildene på veggen, så jeg trenger også fotoalbum å lime dem inn i. Du vet, sånn scrappealbum med store plastlommer. Og fine ark jeg kan sette fast bildene på.

Hvis du lager mine gaver på slutten av dagen når du er trøtt og litt sliten i hodet, så trenger du ikke finne på noe veldig kreativt. Det er fint med gavekort på Streets of London, eller en musikkbutikk så jeg kan kjøpe den nye Harry Potter-filmen eller en annen film. Eller et abonnement på Nemi. Jeg er litt trist, for jeg har mista det jeg hadde.

Du Julenissen? Hvis du klarer å lage denne så har jeg lyst på den, og den her også.

Til slutt ønsker jeg meg bøkene i Twilight-serien (av Stephenie Meyer). Men de må være på engelsk. Jeg synes det blir så rart noen ganger, på norsk. Men du kan vel alle språk i hele verden, så det burde vel gå bra?
Forresten, den første boka i serien har jeg allerede. Det er de andre jeg ikke har.

Jeg vet at det ikke er helt sikkert at man får noe man ønsker seg, så du kan se på dette som en inspirasjonsliste. Kanskje du lager noe helt annet som ikke engang jeg visste at jeg ønska meg?

P.S. Bernard sier tusen takk for den fine hengebrua han fikk på forskudd.

Å eliminere Martinsen

Det er noe av det vanskeligste som fins. Tro meg, jeg har prøvd. Hardere enn de fleste vil jeg tro. Det er faktisk over åtte år siden jeg fikk oppdraget om å eliminere Martinsen. I begynnelsen gikk jeg aktivt inn for det, siden jeg visste hvor mye som sto på spill om jeg ikke gjennomførte. Jeg lå på lur i buskene, tilbrakte en natt med kikkert i en hekk, og oppsøkte de stedene jeg visste Martinsen ville befinne seg. Likevel klarte han på de mest umerkelige måter å unngå eliminering selv om han ikke engang var klar over at han var et mål. Det var svært frustrerende til tider, å gang på gang bli konfrontert med at jeg stadig mislyktes i misjonen. Min medsammensvorne (som jeg av sikkerhetshensyn ikke nevner navnet på) begynte etterhvert å tvile på mine evner som eliminator, og det skjønner jeg godt.
Uker, måneder og år gikk stille forbi. Martinsen var tilnærmet umulig å eliminere, til tross for at han ikke gjorde noe for å prøve å unngå det. Ikke det at jeg gikk inn for oppgaven med like stor entusiasme lenger heller.
"Ja, Martinsen ja..." , "øh...tar det neste gang" og "skal bare legge opp en ny strategi først..." ble vanlige svar på spørsmål om det ikke var på tide å ta rotta på Martinsen snart. Sakte men sikkert har Martinsen selv, ved å forbli urørt, eliminert muligheten til å bli eliminert.
Nå, åtte år etter, tenker jeg fortsatt på det av og til. Men jeg prøver ikke lenger. Jeg har glemt hvorfor Martinsen utgjorde slik en trussel. Og likevel vil jeg aldri kunne tilgi meg selv for at jeg mislyktes i et oppdrag som betydde så mye den sommeren for åtte år siden.

Sjelevenn

Ingen skjønte egentlig hva ho drev med. Ho ringte meg og forklarte hva ho hadde gjort for no. Jeg håper det går bra. Men jeg har ikke vært der siden lørdag. Det ser for jævlig ut her.
Ja...jeg synes synd på ham. Det er ho som bestemmer det.
Amazing.
I dag har jeg vært på skolen. Jeg var hjemme fra halv fem til kvart på fem.
Der var du også.
Jeg hadde ett eller annet i lufta. Jeg vet ikke. Tror det var et jordbærfrø eller no sånn. Det er der ennå.
Jordbærfrø. Hva gjør du?
Det blir så mye bakgrunnsstøy, men det får gå. Jeg skal ta den neste gang. Det er umulig å treffe toner. Det er heller ikke lett å treffe strengene riktig. Det tar innmari lang tid.
Så kjapp du var, jeg har bare stemt gitaren jeg.
Faen.
Kan trær blinke?
Først er det et nummer, så er det en bokstav. Hvor langt går det? Hva er det største nummeret? Hva er det han driver med? Han er så dum.

Flashback.

En liten notabene: Jeg kan det. Ja, jeg kan det. Jeg kan det!
Han er så ekkel. Han skjønner jo ingenting. Han hadde ikke planer om å gå.
Venner med frynsegoder. Det er det det kalles.

Aldri. Aldri, aldri, aldri.

Det er noe gæærnt med føttene mine. Det er mange som blir fascinert av det. Det var fascinerende.
Jeg bare skrudde og skrudde og skrudde, og til slutt var det ikke noe mer igjen.

Ho skulle skru fra hverandre ett eller annet.
Sånn var det.

Å tro så mye at man plutselig vet

Det er viktig å ha tro på tingene sine. Det er ikke bare levende ting som trenger å bli trodd på for å ha det bra med seg selv og ellers i tilværelsen. Det gjelder å ta seg tid til å klappe tørkestativet lett på hodet og si noen gode ord til spisebordet, for å vise dem at man setter pris på jobben de gjør.
Men brått kan det bli for mye av det gode. Det er viktig å vite hvor grensa går, og hvor mye tro det er sunt å ha. Vet man ikke det, kan det få uante konsekvenser. Det har jeg lært den harde veien.
Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til mobiltelefonen min. Jeg bruker bestemt form entall selv om jeg opp gjennom årene har hatt en god del forskjellige telefoner. Jeg tror nemlig at selv om det har vært mange, så har det likevel alltid vært den samme. På en måte. Litt av den første mobilsjela som har fulgt meg gjennom alle telefonene jeg har hatt.
Uansett, selv om jeg sjelden har hatt den nyeste og best kvalifiserte versjonen, så har jeg alltid hatt DEN BESTE. Fordi den er min. Og jeg har alltid hatt en overdreven tro på at akkurat min mobiltelefon kan overkomme alt.
Dessverre nådde jeg det punktet hvor det gikk for langt, og det fikk konsekvenser.
Fordi hvis man gjentatte ganger putter mobiltelefonen i et glass med øl, for å bevise at den selvfølgelig overlever.....da dør den.

Hva sa du?

Jeg hater CSI. Det er så forbanna irriterende at de lalala -vimser rundt med det avanserte utstyret og vips! får alt ut av ingenting. Sånt kan jo ikke skje i virkeligheten. Likevel viser de sånt på TV, og lar folk få et forvrengt bilde av hva som egentlig kan skje. Og ikke.
Når jeg blir stor, skal jeg BLI sånn CSI-dude, bare for å kunne si HAHA! Det funker ikke nå, og det funka ikke før.

Ja forresten, nå har jeg slutta helt å røke. Har ikke røka i det hele tatt siden 23. september. Det var ganske rart, jeg bare våkna en morra og hadde lyst på gulrøtter istedet for Corner. Masse gulrøtter! Nå spiser jeg bare det, og har til og med bytta ut godteri med babygulrøtter. Innerst inne har jeg alltid visst at jeg ville ta til fornuft en dag.
I går var jeg på visning i en leilighet nærmere sentrum. Dette har vært hemmelig en stund, men jeg har vunnet en GOD DEL penger (nei, har ikke tenkt å si hvor mye), og nå skal jeg altså bruke litt av dem på å kjøpe leilighet. Den var innmari fin, dessuten, 75 kvadrat for 1,2 mill?! Nylig oppussa var den også. Så om alt går som det skal, flytter jeg inn der i månedsskiftet februar/mars :)

Jeg begynner på en måte et nytt og bedre liv for tia. Har bestemt meg for å gå ned ca. 15 kilo før neste sommer, bytte ut hele garderoben med rosa prinsessekjoler i str. XXXS, i morra skal jeg til frisøren og fikse hanekam, mens jeg i neste uke har en avtale med sjefen i New York Sealink Association for å finjustere på topplønna jeg får når jeg begynner i ny jobb om tre uker. For øvrig som nestsjef over avdelingene i de tretten øverste etasjene.

Dessuten så har Oslo eksplodert, Facebook gått konkurs og griser diagnostisert med svineinfluensa er sett flygende over Hardangervidda.

Drøm

Jeg og Lars-Andreas skulle ha barn, men hadde ikke barnevogn. Dermed bestemte mamma og pappa seg for å dra på oppdrag og skaffe en vogn. Mens de var borte, bodde vi i bryggerhuset på gården i Skjeberg. Akkurat hvorfor er jeg ikke sikker på. Men jeg husker det begynte å brenne i bryggerhuset, da de ankom i en mørkeblå (merkverdig, jeg husker vanligvis aldri farger) minibuss.
I bagasjerommet hadde de ikke mindre enn fire barnevogner. Det hadde nemlig vært et slags tilbud. Hvis man kjøpte fire vogner fikk man gavekort på Systembolaget. De hadde derfor også med seg to bæreposer med sprit til vårs.
Det var litt slitsomt å tenke på at vi plutselig måtte ha fire unger istedet for en, pluss at vi måtte ha alle på en gang. For hvis de kunne arve vogn etter hverandre, var det jo ikke noe poeng med fire vogner. Etter en stund fant vi ut at det gikk bra med to samtidig, siden de da kunne ha to vogner hver.
Det løste seg altså til slutt, og vi syntes også det var et godt tilbud.

En absurd blogg

"En absurd historie" vil ikke lenger bli lagt ut her, men har derimot fått et helt eget sted å være. Den fortjener det.

http://en-absurd-historie.blogspot.com/

"En absurd historie": Fortsettelse 1

fortsettelse fra http://ida-myplace.blogspot.com/2009/10/en-absurd-historie-begynnelsen.html

Det neste som skjedde kom brått på meg. Etter mine filosofiske erfaringer jeg tidligere hadde hatt, trodde jeg at jeg ville være innestengt i dette kalde, tette og skumle rommet en del lenger enn det jeg egentlig var. Fordi jeg ved kidnappelsen hadde blitt fratatt alt jeg hadde av både kreative og kommunikasjonsverdige ting, hadde jeg nå ingen kontakt med omverdenen. Denne tilstanden gjorde meg liten, redd og uten å vite hva jeg skulle gjøre for å prøve å sende noen SOS-signaler. Jeg lå der på det harde og kalde steingulvet sikkert ikke mer enn noen timer, som føltes som år, før en mann kom og slepte meg inn på et kontor.

Det satt et høyt, slankt og blondt kvinnemenneske bak et mahogniskrivebord med fullt av permer, dokumenter og kontrakter flytende omkring. Og mens jeg satt der slo det meg... dette minnet meg om en film jeg en gang hadde sett. Med Julia Roberts og Mel Gibson i hovedrollene. Jeg kjente meg igjen i den... jeg var i villrede. Hva ville hun? Jeg følte på meg at jeg burde skjule noe, men jeg hadde ingenting å skjule. Hva hadde jeg egentlig med disse folkene å gjøre? Kidnappelsen? Drapet? Jeg visste ikke...

Da hun begynte å snakke , kunne jeg høre et snev av redsel som kom og gikk. Hun ville vite hvor disketten var. Jeg prøvde den kjente og kjære -Hæ? Hva mener du?
Det hørtes kanskje ut som løgn, men jeg fortalte i det øyeblikket sannheten og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få overbevist den bestemte kvinnen. Jeg visste ikke om noen diskett. De eneste diskettene jeg hadde var de jeg hadde hjemme som inneholdt mine filosofiske tanker om all meningsløsheten som var ute og gikk i samfunnet vårt. Men det var vel ikke de hun ville ha? Hva ville hun med dem? Jeg var fortapt, jeg gråt, jeg trampet i gulvet, jeg skrek! Hva kunne overbevise dette forferdelige, bestemte og sta kvinnemennesket at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre? Kunne jeg være bare et tilfeldig offer her?
Nei, jeg måtte ha den disketten, ellers... ellers hva? De truet med alt. Torturering, bank, legge meg på en stekeovn... hva skulle jeg gjøre? Jeg visste ikke noen ting. Så bar mannen meg ned i det mørke, kalde rommet igjen. Jeg var liten og redd. Jeg var ensom og hjelpeløs.

Da jeg senere våknet med hodepine og ryggsmerter, satte jeg meg opp etter veggen. Ryggsmertene kom sannsynligvis av det harde steingulvet jeg hadde som liggeunderlag. Innerst inne innså jeg at jeg aldri i hele mitt filosofiske, meningsløse liv hadde kjent meg så fortapt som nå. Jeg visste ikke hvor jeg var, ingen andre visste hvor jeg var, folkene jeg hadde med å gjøre trodde jeg hadde noe jeg ikke hadde... situasjonen var umulig. Hvordan skulle jeg klare å rømme? Hvem ville tro meg? Hvem ville noen sinne finne på å lete etter meg -her? Jeg så meg om. Det var mørkt. Jeg skimtet en dør i enden av rommet og jeg antok med mine egne beregninger at rommet var omtrent 10 kvadratmeter stort. Jeg bare satt der og prøvde å finne noe å tenke på. Tanken på å rømme ut i friheten var for lengst fordunstet. Det eneste å spise i det mørke rommet, var et titalls bokser med Pingvin saltpastiller som stod i et hjørne ved døra.

...fortsettelse følger...

"En absurd historie": Begynnelsen

Som tidligere nevnt, skrev jeg og Kayla en bok høsten 2001. Den vil vi nå dele med omverdenen ved å legge ut litt og litt på bloggene våre. Av og til. Ikke fordi vi tror noen vil ha glede av å lese den, men fordi det er det nærmeste den kommer en utgivelse.
Om det skulle ha seg at noen leser historien, og undres over noen av orda eller bøyingsformene vi har valgt, undre ei lenger. Det er bevisste valg fra vår side og vi fant stadig glede i å lage våre egne ord. Ikke minst er boka full av selvmotsigelser.

Enjoy.

Begynnelsen:

Kap. 1. FANGET

En dag i august var min skjebnedag. Jeg følte meg for en gangs skyld kreativ og verdig nåtidens modernisme. Men de virkelige følelsene for omverdenen satt dypere inne. Jeg følte på meg at et forferdelig uvær ville komme. Plutselig stoppet en lastebil ved siden av meg, føreren steg ut, tok tak i rompa mi og kastet meg med hodet først lengst inn i den mørke, skumle, mystiske containeren som lastebilen inneholdt.

Først fikk jeg en følelse av at containeren var grønn og ikke gul, men siden har jeg innsett at fargen faktisk var blå, spooky... - noe publikum bedre kunne iaktta fra utsiden.

Allerede fra det øyeblikket jeg kjente hendene hans på rompa mi visste jeg at jeg var fortapt. Kanskje ikke at jeg ville bli drept, men noe mye, mye, mye VERRE!! -Nemlig ensomheten...

Etter å ha vært innestengt i den tenkte grønne containeren begynte uvissheten å gnage. Og jeg fikk denne fryktelige, intense innestengte følelsen som jeg aldri hadde hatt før. På daværende tidspunkt kunne jeg se for meg min egen begravelse og den tanken skremte meg!

Så da min kidnapper stoppet bilen for å ta meg ut, fant han meg som et hulkende, ynkelig, skjelvende vrak helt innerst, trengt opp i et enslig hjørne. I et kort øyeblikk syntes jeg at jeg så et glimt av medlidenhet i øynene hans. Men det gikk fort over. Han var stor og atletisk og når jeg så nærmere på han, antok jeg at han var omkring 180 i høyden og 85 kg tung. Mørkt hår og noen fregner på nesa. En rødaktig tatovering viste seg etter hvert på hans høyre skulder.

Da han sto over meg for å ta meg med ut av bilen, så jeg en mulighet til frihet. Jeg reiste meg halvt opp, sparket mannen i skrittet og løp ut av bilen for godt -trodde jeg. Tankene mine raste avsted og jeg visste ikke mitt eget beste. Hadde jeg visst hvor farlige disse folkene var, hadde jeg den dag i dag stoppet av respekt. Jeg hørte skudd og snudde meg og var i det øyeblikket vitne til min kidnappers henrettelse. Da gikk det opp for meg at denne gjengen nyttet det ikke å gjemme seg for. Jeg var helt lamslått av at det hadde hjerte til å drepe -selv en av sine tilsynelatende egne ansatte. Hvor langt var disse folkene villige til å gå og hva hadde jeg, en stakkars filosoferende student, med dette å gjøre?

Senere ville jeg komme til å angre på at jeg stilte meg dette spørsmålet...

I neste øyeblikk kjente jeg en vond, stikkende smerte i underlivet... Jeg hadde fått mensen! Og på samme tidspunkt kunne jeg kjenne at noen grep tak i meg og førte meg inn i et mørkt rom i en bygning i byen Halden, i Østfold, i Norge, i Europa, i verden på kartet, for dere som måtte befinne dere et annet sted der ute i verden.

Fra det øyeblikket så jeg mitt liv som en passerende revy og visse ting og minner dukket opp. Jeg husker jeg kjente et hardt slag i hodet, som utløste en enorm smerte og resulterte i at jeg segnet om på det kalde steingulvet... Brrrr...

...fortsettelse følger...

Sakado

Lørdagen begynte 6.30. Det er fryktelig tidlig til å være lørdag eller en hvilken som helst annen dag. Bilen til mamma oppførte seg monstermerkelig så jeg fikk oppdrag som privatsjåfør til og fra jobb på Østfoldhallen. Teorien er at bilen har brukt en ukes tid på å planlegge dette. Jeg har aldri stolt på Nissan.

Dermed, Østfoldhallen tur-retur på morrakvisten, og sannelig ble det ikke en tur til Sverige også. Det var visst en nøkkel som smøg seg inn i lomma mi på fredag, men glemte rent å smyge seg ut igjen på kvelden. Lørdag morgen ti over åtte ble nøkkelen høytidelig overlevert til Marie, og så dro vi hjem til frokost. Jeg og Rød. Det var bare jeg som spiste.

Jeg følte meg usedvanlig produktiv, noe som resulterte i at hele min ringe bolig var skinnende ren noen timer senere. Det kan ha vært overdriveldse. Jeg hater å vaske, så ingen av mine ringe boliger kommer noensinne til å være skinnende rene. Ikke hele på en gang. Men det lukta i hvert fall grønnsåpe etterpå, og det er det viktigste.

Ettermiddagen kom og det var på tide å tre inn i rollen som privatsjåfør, atter en gang. Vi kjørte innom Biltema og jeg brukte mine siste kroner på en lenge etterlengtet jekk (nå kan vinteren bare komme). De bilene er så kravstore. Skal bli godt den dagen de flytter hjemmefra og begynner å tjene sine egne penger.
På vei hjem gikk diskusjonen ut på hvorvidt det er urettferdig at mennesker kan smitte griser med svineinfluensa når grisene ikke kan smitte oss tilbake. Konklusjonen var at det er urettferdig. Overfor grisene.

Lørdagskvelden tilbrakte jeg hjemme med Mario og Zelda. Henta det eldgamle tv-spillet som jeg er deleier i (bror eier halvparten), begynte med Hotel Mario og avslutta med å nesten runde Zelda. Det var dritmorsomt. Har jo ikke spilt tv-spill siden steinalderen!

Ja forresten, om jeg skulle finne på å skrive en bok til så blir det bok til Sara, som uttalte:
"Du er akkurat sånn forfatter som jeg hadde lest bøkene til! Gidder ikke lese no bok før du kommer med en".
Vel, hva gjør man vel ikke for at dagens ungdom skal ta del i skjønnlitteraturens besnærende, men akk så vidunderlige verden?

Besøk av Thomas

Det hamrer og slår og bråker og det er ikke måte på. På utsia altså. Utsia veggen på soverommet.

Jeg sover så lenge som overhodet mulig om morran. For jeg er et nattvesen, ikke et morravesen. De siste dagene derimot, har det ikke vært mulig å sove lenger enn til ti over halv åtte. Det er en smule trist, siden jeg ikke legger meg før i ett-to tia når jeg vet at jeg ikke skal tidlig opp dagen etter. Huset får nemlig makeover på framsia. Og sånt går høylytt for seg.

Da jeg kom hjem fra jobb i går fant jeg en håndskrevet lapp på døra mi:

"Hei!
Vi kommer til deg
i morgen 151009
ca kl 7.30 for å
bytte vindu.
Hilsen Thomas"

Faen, tenkte jeg. Da må jeg stå opp tidlig. Så gikk det over, siden jeg kom på at jeg begynte 8.30 i dag, og måtte stå opp tidlig uansett.

Jeg rakk akkurat å panikkrydde litt på soverommet før det banka på døra kl. 7.43. Av diverse grunner åpner jeg aldri døra hvis jeg ikke vet hvem som står på utsia, så av gammel vane ignorerte jeg bankinga en liten stund. Men det var Thomas som sto på utsia, klar for å bytte vinduet mitt. Jeg har aldri opplevd et vindubytte før, så noe tidsperspektiv på hvor lang tid sånt tar, det har jeg ikke. Men jeg regna med at jeg kom til å komme en 5-10 minutter for sent på jobb siden det bare var et kvarter til jeg måtte kjøre. Thomas lo litt for seg selv mens han sa at det kom til å ta 2-3 timer.
Jeg hadde ikke spesielt lyst til å stå opp tidlig i morra også, så det endte med at Thomas og vennene hans fikk nøkkelen og fiksa et skinnende, helt nytt vindu til meg mens jeg var på jobb.

Men de glemte å støvsuge etter seg.

Ting jeg har funnet ut de siste dagene

- Trærne har blitt gule
- Hver morgen står det en kæll på utsia soveromsvinduet (og jeg bor i 2. etasje)
- Det er ikke spesielt behagelig å være sjuk i et hus som får makeover. Neste gang drar jeg på jobb istedet.
- Nesespray funker
- Kjøttdeig overlever ikke en uke i kjøleskapet
- Det er fullt mulig å se på tv åtte timer i strekk
- Det er ofte svært underholdende å se på dr. Phil, men når programmet består av en prest som i en time forteller at homofile ikke skal få gifte seg fordi den store eventyrboka bestemte det for 2000 år siden, og halvparten av publikum gir ham stående applaus, da føler jeg sterkt for å hoppe inn i tv'n med ett maskingevær i hver hånd.
- Hvis man skal gå rundt i stua i mørket, er det dumt at det ligger små plastposer på gulvet
- Rødvin smaker fortsatt temperert hæggel
- Det er vanskeligere å være ung nå enn det var for 40 år sia (ja...)
- Det går faktisk helt fint å drikke pepsi uten sugerør
- Det tar eksakt 35 minutter å kjøre til Rygge. Hver gang.

- Printeren min lager sine egne farger

- Jeg liker fortsatt ikke hvordan Angel slutter

- Det kommer til å bli flere lister som denne.

Buffy

Buffy the Vampire Slayer.
Det klinger bra, gjør det ikke? Musikk. Buffymusikk...
Jeg eier samtlige episoder av tv-serien fra 1996, men det er noe de fleste vet.
Jeg husker jeg så på et par episoder her og der da det gikk på tv, men syntes ikke det var overstadig oppløftende den gangen. Jeg husker jeg likte Oz. Oz var tøff.

Først for noen år tilbake, er ikke helt sikker på hvor mange, så jeg noen episoder igjen. De var fra sjette sesong, i hvert fall noen, men kanskje ikke alle. "Tabula Rasa" og "Once More With Feeling". Og et par til, husker ikke hvilke. Uansett så tenkte jeg at jeg var nødt til å finne ut hva dette egentlig handla om, og gikk dermed til anskaffelse av første sesong Buffy.

To dager senere begynte jeg på sesong to, og sånn fortsatte det i omtrent samme tempo. Jeg husker jeg utvikla et slags mønster i hverdagen. To episoder Buffy. Røykepause. To episoder Buffy. Røykepause. To episoder Buffy. Røykepause. Til slutt var det uunngåelige ikke lenger unngåelig. Sesong sju. Siste episode, siste sesong. "Chosen". Jeg satt lenge og stirra tomt inn i tv'n etter at den var ferdig. Ikke mere Buffy... What am I gonna do now?

Ja, hva annet kunne jeg gjøre enn å begynne på nytt igjen? Det var umulig å se for seg et liv uten Buffy, Willow, Xander...og ikke minst Giles. Så jeg ønska meg selv welcome to the Hellmouth og starta fra begynnelsen igjen. Og igjen og igjen og igjen. Det er faktisk like givende hver gang man ser en episode, uansett hvor mange ganger man har sett den før. Nå er det en god stund siden sist, faktisk så lenge at jeg har rukket gjennom fem sesonger av Angel. To ganger. Og jeg ser ikke lenger seks episoder om dagen. Jeg har fått meg et slags liv siden den gang.

Hva er det som gjør at jeg ikke kan leve et fullverdig liv uten Buffy? Jeg elsker karakterene, og jeg elsker humoren. Ikke minst elsker jeg monstrene og vampyrene (det finnes SNILLE vampyrer! Tenk det!). Dessuten, hvem ville vel ikke heller gått på en skole hvor bibliotekaren er på hemmelig oppdrag og rektor er en slange? Og hvor man er med i en gjeng som dreper monstre på fritia? Buffy er det beste som har hendt tv'n min i hvert fall.

Og nå! Nå har jeg fått tak i sesong åtte! Jeg har hele tiden vært klar over at den har vært der ute, men jeg har ikke gjort noe med det. Sesong åtte er nemlig i tegneserieformat, og jeg har ikke helt sett for meg å ta det skrittet og følge karakterene i en annen form enn den jeg kjenner fra før. Men jeg har alltid visst at jeg skulle gjøre det en vakker dag. Den vakre dagen har altså kommet. Jeg fikk det lille dyttet jeg trengte, og har nå begynt å LESE "Buffy the Vampire Slayer". Så langt har jeg bare lest fire sider, har derfor ingen formening om jeg liker det jeg ser. Eller ikke.
Spennende er det i hvert fall.

Ida

Jeg er født i stjernetegnet Krepsen. Jeg passer til beskrivelsen av en kreps, men har også noe vannmann, tyr, steinbukk og skytte i meg. Og litt av alle de andre stjernetegna.
Jeg er lat, morsom, undrende, flink, stygg, kjedelig, sosial, smart, trist, glad, harmonisk, sinna, dum, pen, usosial, imøtekommende, hjemmekjær, stressa, lei, utspekulert, god, slitsom, uunnværlig, melankolsk, nervøs, sikker, irriterende, inkluderende, snill, pussig.
Jeg er ekte.

Noen ganger tror jeg på nisser, vampyrer, alver, og at døde ting lever. Andre ganger ikke. Jeg tror ikke det finnes guder, Jesuser, engler eller andre ting som bibelboka forteller om. Jeg liker kristne mennesker like godt som andre mennesker, bare de holder troa si for seg selv, siden tro er en privatsak.

Jeg liker å sove halve dagen og være våken om natta. Jeg liker å drikke alkohol når det er mørkt ute, og noen ganger når det er lyst. Men jeg liker også cola, vann og appelsinjuice. Og red bull. Jeg liker red bull.

Jeg synes Willow Rosenberg er tøff.

Når jeg blir stor vil jeg bli politi, bibliotekar, fotograf, fengselsbetjent, heks, journalist og danser. Jeg vil bo i London, Berlin, Glasgow, Malmö, Sydney, København, Roma og Paris.
Noen ganger synes jeg at jeg er for lite sammen med venner. Men jeg liker å være alene. Jeg må ikke ha folk rundt meg hele tia. Jeg bor alene, og elsker det.

Jeg liker dyr kanskje litt bedre enn mennesker, men er allergisk mot de fleste av dem.
Selv om jeg fikk velge, ville jeg ikke vært noen andre enn meg selv.

Jentefest

I går hadde vi "Ingen-trenger-å-dra-til-syden-for-at-vi-skal-ha-fest"- fest. Det sier seg selv, men for de som er født med litt mindre kapasitet enn andre, skal jeg forklare hva slags fest det er.
Det begynte med idèen om å ha jentefest hos Nina når foreldra hennes skulle dra til syden. Men, kort fortalt, så begynte det å brenne i en bil, og noen dro ikke til syden likevel. Denne festen var derfor et bevis på at vi ikke lar oss stoppe av en avlyst sydentur, men genialt nok flytta festen litt nærmere sentrum. Til sister street.
Med ni jenter i stua (pluss en med skjegg) ble sing star dratt fram fra mørket og en hel del opprinnelig bra sanger ble radbrukket i løpet av kvelden.
Etterhvert dro vi på byn, og jeg havna på Feelgood for første gang i mitt flerårige liv.

Føler en sånn kveld et par ganger til!

Uskyldig offer for hypnoterapi

Nå har jeg slutta å røyke. Sånn akkurat nå.
Før jeg dro til London bestemte jeg meg for at når jeg kom tilbake igjen skulle jeg slutte. Bare røke ferdig de pakkene jeg hadde igjen først. Nå har jeg kommet til siste pakka, det er mer igjen i den, men jeg har slutta likevel.

Testa hypnose-dvd i kveld. "Bli røykfri med hypnoterapi"! Bare for moro skyld. Altså, jeg tror på hypnose, men ikke gjennom tv-skjermen. Det føltes ganske merkelig. Man ligger og slapper helt av med øynene lukka og hører på en stemme som teller til fem og forteller at man svever på en bomullsky. Så forteller stemmen at røyk er ekkelt, mens man graver litt i sanda på en strand. Litt etter svever man på en annen sky av bomull, og det hele pågår i litt over en halvtime. Til slutt gratulerer stemmen deg for at du aldri mer skal røyke, omtrent 15 ganger, også teller den til fem igjen. Så våkner man (tror jeg aldri sovna?).

Det første jeg tenkte da det var ferdig, var at jeg hadde lyst på en røyk. Jepp. Funka dritbra. Jeg dro meg opp av sofa'n og pella en av de siste sigarettene ut av pakka. Fant lighter'n og åpna verandadøra. Så ombestemte jeg meg. Bare sånn uten videre. Det var dritrart! Jeg hadde lyst på røyken, men ville liksom ikke ta den likevel. Hva skjer? Jeg gikk inn i stua, putta siggen tilbake i pakka og satte meg i sofa'n igjen.

Litt småskremt av det som akkurat hadde skjedd.

Oslotur

Frihelg!
Og Lars-Andreas hjemme. Vi bestemte vårs for å dra til Oslo og shoppe i dag, som følge av en særdeles hyggelig lønning. Klokka ti skulle vi kjøre fra Halden, og regna med å være i Oslo rundt halv tolv.

Kvart på elleve sto vi opp, kjørte innom Drøbak og plukka med vårs Fredrik, og var i Oslo litt før to. Det ble frokost på Mc'n, selv om jeg bare har gitt meg selv lov til å spise der hver 23. dag.
Først så vi på en kunstutstilling, så var det tid for å finne parkering. Hadde aldri trodd jeg noen gang skulle finne parkering i Oslo sentrum for åtte kroner (hvorav jeg betalte èn og kællen sju). Vi shoppa og shoppa, og tiden gikk fryktelig fort. Plutselig var klokka 17.48 i midten av Karl Johan, og vi hadde eksakt tolv minutter på vårs til Oslo City stengte. Vi småbeina ned, fant ut at vi hadde to timer og tolv minutter siden det stengte åtte og ikke seks, shoppa litt mer og kjøpte bringebærsmoothie. Og plutselig var dagen snart slutt.

Gamle og sletne som vi er, tok vi trikken til Tullinløkka hvor bilen sto og ante fred og ingen fare. Derfra kjørte vi til taxibua på St.Hanshaugen og hang der. Skulle ha med vårs Fredrik hjem igjen. Fredrik hadde drukket seks øl og var morsom. Dessuten fikk jeg vist fram tatoveringa til en person til. Made my day :)

Nå er det mojito på gang, så blir det en tur ut i Halden.

Ja forresten, shoppinga resulterte i et belte, sokker, tunika, vinterjakke, genserting, et skjerf og en skjorte.
Slett ikke verst!

Tattoo

Noen har tegna på meg!

Det var ikke på langt nær så vondt som jeg hadde trodd. Eller, han lurte meg litt, for etter en time begynte det å bli verre. Først kjentes det ut som om man tar en synål og drar langs huden. Det er ikke så ille. Overlevbart. De siste 40 minuttene derimot kjentes det ut som han stakk inn nåla og vridde den rundt med store sirkelbevegelser for så å skjære litt i meg med skalpell. Jeg så ingenting, men stolte på at det ikke var det han gjorde.

Jeg er kjempefornøyd med resultatet. Det ble faktisk bedre enn jeg hadde sett det for meg. Pappa hadde helst sett at jeg heller tatoverte et lite hjerte på skuldra, men det ser jeg ikke helt poenget med.

Noen som lurer på hvorfor jeg valgte akkurat det motivet?
Jeg liker alver. Og greiner er ikke så verst de heller.

Sola og Månen

En natt satt jeg ute og så på månen. Jeg tenkte med meg selv at det sannelig var bra at den var der. Ellers hadde jeg vært helt alene.
Jeg liker månen. Den bor langt der oppe og lager magisk månelys for alle som kan se det. Den ser så snill ut der den henger, men ikke dingler. Det finnes ikke noe vondt i månen, det er jeg sikker på. Hva skade kan den gjøre? Man kan sitte og bare se på den, så fin den er. Man kan alltid prate med den, og hvis man hører nøye etter så kanskje den prater tilbake til deg. Dessuten er det månen som gir liv til alvene. Finnes det en finere ting?
Selvfølgelig er det alltid noen som skal ødelegge fine ting. Astronautene er noen av dem. De bestemte seg for å besøke månen, GÅ på den og VISE BILDER av stygge ting som ikke ligner på månen i det hele tatt. Hvorfor måtte de ødelegge månen på den måten? Alltid er det noen som skal ta fra hverandre, undersøke og analysere på alle mulige måter. Jeg vil ikke vite! Men det er for sent. Jeg har sett bildene, og har starta glemmeprosessen. For min del lyser månen igjen.

Så har vi sola da. Altså, jeg liker sola også, men det er ingenting som er koselig med måten den lyser på. Her er det rett på sak. Dag? LYS!! Natt. Ikke rart den er sliten når kvelden kommer.
Ikke går det an å føre en normal samtale med den heller. Man kan alltids prøve, men JEG ser store svarte prikker i lang tid etterpå.
Likevel er sola også en bra ting. Det eneste jeg har å utsette på den, er at den kunne brukt litt mer energi på å lage varme, istedet for å lyse så inni helvete mye.

Jeg lurer på hvor lenge sola kommer til å leve, når den er så alene. Nå skal jeg ut.
Kanskje månen vet?

Tredje september totusenogni

I dag var det kort dag på jobb, 8.30 - 16. Siden Nina har fått svinepest (nei, ikke influensa) var jeg i förbutiken. Det var svært lite å gjøre. Gikk ut og inn og fyllte sigaretter, så hyllene var strøkne hele dagen. Kvart på fire stakk jeg te Særp og betalte depositum på tattoveringa jeg skal ta snaaart. Kjørte innom Elkjøp på vei hjem og kjøpte videokamerakassetter og kunstøretelefoner til kunstneren. Hadde egentlig planer om å trene etterpå, men jeg var ikke hjemme før halv sju...dessuten begynte det å regne, kan jo ikke trene når det regner! Nei nei nei, det går ikke an.
Ja, også har jeg begynt å spise Omega 3. For KVINNER. Jeg har blitt KVINNE. Æsj, håper folk har vett på å ikke kalle meg KVINNE på en stund. Aldri, egentlig.
Forresten så skal jeg til London igjen! Om under to uker! Skal bare være tre dager, men det blir bra uansett. Det er jo London :)
Nå mangler bare at jeg klarer å overtale Lars-Andreas til å sjekke ut Glasgow. Og den tid VIL komme.

Ondskapen

I går kveld skulle jeg legge meg i rimelig tid, siden jeg skulle opp klokka sju i dag for et møte på jobben. Rundt klokka tolv bestemte jeg meg for å sove. Syntes jeg var dritflink. Gikk ut på verandaen for å røke først bare. Idet jeg skulle gå inn igjen, så jeg vepsen som fløy rundt inne i stua. I ren refleks smalt jeg igjen verandadøra, og ble stående der ute og bare stirre inn gjennom vinduet. Ondskapen hadde tatt over leiligheten og drevet meg ut av mitt eget hjem.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, styrte den rundt hjørnet og inn på kjøkkenet, og jeg tok mot til meg og gikk inn. Forta meg forbi kjøkkenåpningen, snubla over en stol og kasta meg ut i gangen. Fra hylla i gangen plukka jeg ned vepsesprayen, og spraya litt på måfå ut i stua. For sikkerhets skyld. Det eneste lyset som sto på var det på kjøkkenet, antageligvis derfor Den Onde hadde flydd inn dit også. Ellers var det mørkt. Jeg gikk saaakte inn i stua og fant etterhvert insektsgriller'n i skuffen. Ett våpen i hver hånd. Jeg visste det ikke kom til å hjelpe, for jeg ville aldri våge meg nærme nok til å kunne bruke dem. Men det ga en LITEN trygghet mot Udyret i hvertfall.

Etter enda en stund befant jeg meg nesten i døråpningen så jeg kunne se inn på kjøkkenet. Den lille nazijævelen bzzza opp og ned og rundt lampa i taket. Jeg ANTE ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var helt alene, det var midt på natta, og jeg sto helt stiv og nesten hylte til den hvorfor i helvete den ikke kunne ha kommet inn før Lars-Andreas dro til Vestfossen for å jobbe. Tårene trilla og jeg lette febrilsk i hodet mitt etter mulige løsninger. Jeg vurderte å ringe nabo Lars, men skjønte at det var for sent. Det var jo midt på natta.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der i døråpningen, men det må ha vært lenge. Plutselig fløy Ondskapen litt lenger inn mot veggen, og lynraskt strakk jeg inn armen og slo av lyset. Smart, Ida. Nå hørte jeg bzzzz, men jeg så ikke en dritt. Det var ikke helt gjennomtenkt. Til slutt lista jeg meg innover i stua og slo på lampa over sofaen og den supersterke leselampa på bordet ved vinduet. Så stilte jeg meg i gangen og venta. Bare noen sekunder senere kom Ondskapen som en rakett mot det supersterke lyset (nei, den trodde ikke det var sola, det er bare det den vil VI skal tro at den tror, for å manipulere oss til å tro at den er dum. Disse Beistene er intelligente som faen), og kræsjlanda i kuppelen til den andre lampa.

Sånn ja. Det slo meg at jeg akkurat hadde sluppet den løs i stua, og at jeg nå hadde svært begrensa tilgang på gjemmesteder. Mye verre kunne det egentlig ikke bli. Men av en eller annen grunn virka det som om den hadde problemer med å komme seg opp av lampa igjen. Jeg så den Onde Skyggen klatre oppover, og jeg sto der og holdt pusten. Den datt ned igjen. Det samme skjedde et par ganger til, og jeg innså at jeg nå hadde mulighet til å stenge den inne i lampa. Jeg så meg rundt, og tok det første og beste jeg fant. Holdt tunga så rett i munn som mulig, klatra opp på sofaen, og kasta truckførerbeviset som et lokk over lampa. For å være helt sikker på at den ikke kom seg ut, fyllte jeg på med to Nemiblader og en bok om Tarot. Så kunne jeg gå og legge meg.

Men først riste dyner og puter og putte papirserviett i nøkkelhullet til soveromsdøra. I tilfelle den kom seg løs. Likevel hørte jeg bzzzing og kjente det krøp og kravla overalt.
Klokka var halv tre og fire timers søvn var et faktum.

Ingenting. Så høst.

Jeg har prøvd i det lengste å unngå sannheten, men det er bare å innse. Det er høst. Sommeren kom ikke i år heller.
Før likte jeg høsten. Men da jeg var liten lærte jeg at rekkefølgen var vår-sommer-høst, ikke vår-ingenting-høst. For hvis det akkurat hadde vært en lang og varm sommer i tre måneder, da hadde det vært helt greit med høst. Men sånn er det ikke. Det har vært en lang, kjølig ingenting. Og at høsten har kommet nå, betyr at det kommer til å være umenneskelig kaldt i tre kvart år, før juni kommer og det alle har venta på hele vinteren: Ingenting.
Jeg er så lei av å fryse hele tiden, så lei av å vente på sommeren som aldri kommer.
Lei av jobben, lei av Halden, lei av å sitte inne og ikke gjøre noe, lei av å ikke ha lyst til å gjøre noe. Lei av det meste. Ikke fordi det er høst, men fordi det ikke har vært sommer.
En dag skal jeg flytte. Til et sted som har ordentlige årstider. Og varme.
Hvorfor bor jeg fortsatt i dette tullelandet?

Venner

Det er rart med venner. Jeg synes selv at jeg har mange venner, men det er forskjellig slags venner. Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg en bestevenn, som jenter ofte har når de er små. Alle jentene i klassen blir bedt i bursdag, men bare èn er bestevenn. Min het Sara.
Jeg var med Sara hjem andre dagen (tror jeg) i første klasse, og etter det hang vi sammen hver dag, fram til Sara flytta til Aremark (skauen) siste året på barneskolen. Etter det hadde jeg ingen bestevenn, men noen jeg var mer sammen med enn andre. Marianne var den jeg var mest sammen med i begynnelsen av ungdomsåra, og vi fant på veldig mye morsomt sammen. Men vi var egentlig veldig forskjellige, så etterhvert fant vi hver våre "gjenger" i løpet av ungdomsskolen. Det var der jeg fant Kayla. Eller om Kayla fant meg, det har ikke noe å si. Uansett er Kayla den personen jeg har ansett som min beste bestevenn gjennom tidene, selv om jeg tror vi aldri har kalt hverandre "bestevenner".
Så begynte vi på videregående, Sara på helse og sosial, Marianne på formgiving, Kayla på allmen og jeg på drama. Der fant jeg Ida (eller Viggi om du vil). Jeg er ikke helt sikker på hva som førte oss sammen, men det kan ikke bare ha vært det at vi begge het Ida, kan det vel? Ida og Ida var gode venner store deler av videregående, og jeg ble kjent med mange flotte mennesker gjennom Ida. Nevner her spesielt Janne (for utenforstående, Janne er en gutt).
Etter skole har jeg fått nye venner gjennom jobben (Anneline, Nina, Linda, Malin osv), som jeg er veldig glad for. Så er jo spørsmålet også hvem man kan kalle venner, og hvem som bare er bekjente? Selv om jeg anser en person for å være min venn, så er det ikke sikkert denne personen anser meg for å være det samme. Men akkurat her spiller det vel ingen rolle hva man kaller hverandre, så lenge man har det morsomt sammen? Jeg har aldri vært avhengig av å ha èn bestevenn, sånn som jenter ofte har. En bekjent, eller en venn av en venn, kan være like givende å være i selskap med som en man kjenner godt. Jeg er ikke sånn at jeg tenker og funderer over og analyserer forholdet jeg har til folk. Fordi jeg er ikke avhengig av det. Hvis noen viser seg å være en annen enn det jeg trodde, eller vil omgås, så javel. Ett bekjentskap fattigere, men en erfaring rikere.
Men det som er trygt å vite, er at jeg alltid kommer til å ha minst èn venn. For noen venner er sånn at uansett hvor langt fra hverandre man bor, eller hvor lenge siden det er man hadde kontakt med hverandre, så vet man at den personen alltid kommer til å være ens venn. Uansett. Kayla er en sånn person. Kayla er den ene personen i verden som jeg vet at aldri kommer til å forsvinne fra livet mitt. Vi har tross alt konstantert at vi er sjelevenner.
Og sånt tar ikke slutt.

På'n igjen

Fritorsdag betyr fri fra jobb, men ikke fra trening. I dag begynte jeg å trene igjen. Etter over en måned med slækking var det helt jævlig å begynne, mye verre enn da jeg trena første gangen. Men jeg holdt ut i nesten en og en halv time, og det kjentes veldig bra når jeg var ferdig! Etterpå dro jeg ned til byen og tok sol, i tillegg til at jeg satt ute i den ordentlige sola og leste et par timer før trening. Innbilte meg at jeg fikk litt farge, men den har en tendens til å forsvinne fryktelig fort.
Jeg prøver å forberede meg til Venezia (bare ti dager igjen!), så her om dagen kjøpte jeg en slik reiseguide som fulgte med Aftonbladet. Den var ubrukelig. Jeg har ikke lest i den, men jeg følte det et par sekunder etter jeg hadde tatt den ut av plasten.
Nei, nå er det kvelden. Jobb igjen i morra.

Hvis jeg plutselig dør

Hvis jeg plutselig dør, kommer ikke hele meg til å ligge i jorda. Ikke hvis jeg dør i en ulykke, av blodpropp eller noe annet som gjør at hjernen slutter å fungere.
For ca. seks år siden sto jeg i kø på apoteket og kikka mindre interessert på diverse stæsj de hadde stående på disken. Helt ytterst på kanten sto det noen blå lapper som så mer interessante ut, så jeg tok med meg en. Det var et donorkort.
For meg var det aldri noe å lure på. Hvis jeg plutselig dør, da er jeg død. Da trenger jeg ikke organene mine lenger. Men det er noen andre som trenger dem, noen som fortsatt lever. Og fordi legene putter inn i dem lungene eller hjertet mitt så slipper de å dø, sånn som jeg gjorde.

Du har sju organer som kan doneres bort: Lever, bukspyttkjertel, hjerte, to lunger og to nyrer.

Donorkort finnes på apoteker og hos legen. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive navnet og telefonnummer til to av dine nærmeste pårørende, og ha kortet i lommeboka. Hvis du har bestemt deg for å donere bort organene dine, så husk å informere de pårørende om det. Det er nemlig de som har det siste ordet i saken, og det er de som må ta avgjørelsen hvis det skjer deg noe. Det er lettere om du allerede har tatt avgjørelsen for dem.

En regnfull kveld

August har akkurat begynt. Det er kveld. Det regner. Det er mørkt ute, men lyst inne. En liten jente er helt alene.
En falsk sol lyser skarpt i vinduet, og tv'n prater irriterende høyt. Det står to par sko i gangen, på bordet står to glass og det er plass til to i sofaen. Likevel er den tom. Jenta klør seg forsiktig i hodet, og undres. Det er noe som ikke stemmer. Hun vet ikke hva.
Sola i vinduet lager rare skygger på veggen bak det lille bordet. Skygger av blomster og en stor lysestake, men hun husker ikke hvor de kommer fra.
Tv'n bråker fortsatt, men fjernkontrollen er for langt unna. Dessuten har hun ikke skrudd på tv'n i det hele tatt. Den må ha skrudd på seg selv. Hun har ingen annen forklaring.
Jenta lukker øynene og prøver å huske. Hva er det som har skjedd? Hun vet ikke, men tenker istedet på møll. Og stearinlys. Møllen flyr rett inn i flammen og dør, og hun blir trist. Hun åpner øynene igjen og lytter. Selv om lyden fra tv'n nå er uutholdelig, hører hun likevel skritt i grusen utenfor. En bil som starter. Noen drar vekk. Eller hjem. Men vent! Noen drar vekk? Vekk, bort, et annet sted enn her. Små kritthvite skyer og strålende sol. Det er noe hun skal gjøre. Snart, mens det ennå er august, og selv om det regner her skal hun til et annet sted. Et sted hvor sola alltid skinner og hvor møll skjønner forskjell på flamme og vanlig luft man kan fly i. Hun husker det nå. Alt sammen.
Det er noen som ikke er langt unna, og hun er alene nå men likevel er hun ikke alene.

Aldri mer alene.

Rare ting

Jeg har så mange rare ting. Ting jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg har, eller hva jeg skal med dem. Det står for eksempel 15 stk kokebøker i bokhylla, men jeg har aldri lest i dem. Jeg er ikke noe særlig glad i å lage mat, og ikke er jeg flink til det heller. Da jeg flytta for meg selv, måtte jeg ringe mamma de tjue første gangene jeg skulle koke poteter. Det er vanskelig! Det eneste jeg alltid har vært genial på å lage er vafler, men fram til forrige helg hadde jeg ikke lagd vafler på mange år. Så fikk jeg et vaffeljern til bursdagen, skulle lage vafler dagen etterpå, og plutselig var jeg ikke noe flink til det heller. Så hva jeg skal med 15 fancy kokebøker, det begriper jeg ikke.

Dvd-filmer er noe av det morsomste å kjøpe! Jeg elsker å se film, men da er det gjerne de samme filmene jeg ser om og om igjen selv om jeg har haugevis med filmer jeg ikke har sett enda. I går kjøpte jeg fem filmer til, men jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har ingen planer om å se dem. Eller, kanskje den ene. "Goya's ghosts". De andre blir mest sannsynlig stående i dvd-hylla resten av livet.

Lightere. Jeg har lightere i alle former og fasonger, her om dagen kjøpte jeg til og med en Zippolighter til 350 spenn. Men de lighterne jeg bruker er de jeg får gratis når jeg kjøper røyk. De andre ligger i eskene sine i en skuff et sted.

Jeg har masse kjøkkengreier som jeg aldri har brukt, og ikke under noen omstendigheter kommer til å bruke senere heller. I skapet under benken står det en slags vispemaskin, noe som ser ut som en stor plastikkopp, et plastlokk med noen andre hullete lokk oppi, paiformer og former til å lage shotteglass av is. Jeg har aldri brukt noen av dem. Og av ubrukte ting som ligger i skuffen, kan nevnes steketermometer, timer, pepperkakeformer (planlegger faktisk å ta dem i bruk til jul), noe som ser ut som en mini-pizzaskjærer med mønster, kjevle, pensel, barberblader (???), seks kroker av noe slag og en spiss kam. Har ikke peiling på hva halvparten av det skal brukes til.

Jeg elsker bøker, men jeg har ikke lest en på mange år. Akkurat bøker har jeg ikke så mange av heller (bortsett fra kokebøker...), men det er bare fordi Halden ikke er i besittelse av noen bra bokhandlere. Jeg har to Tarotbøker, og to forskjellige sett med tarotkort som jeg brukte litt før i tia (gammel nå), men jeg så aldri helt vitsen med det. Jeg har alle fire Nemibøkene, en engelsk-norsk-norsk-engelsk ordbok, Twilight og "Den store drinkboken". Den har jeg brukt en del faktisk. Og den aller tøffeste boka da: "The Vampire Watcher's Handbook, a guide for slayers". Jeg er Giles!

Det finnes masse andre rare ting her også, for ikke å snakke om i det gamle rommet mitt hjemme hos mamma. Og det rareste er at hadde jeg ikke hatt dem, så hadde jeg skaffet alle disse rare tingene på nytt.

Dragon Plaza

Sommer betyr øl på brygga. Derfor var jeg, Lars-Andreas og Kayla på brygga i går kveld. Og drakk øl. Vi hadde egentlig bare ett alternativ, siden Kongens er svindyrt og den Yada-saken som var Dickens før, stenger kl 23. Så vi var på Dragon Plaza. Gratis å komme inn, og de stenger 01.30. Det er en kinesisk familie (vil jeg tro) som driver det, og de er verdens søteste mennesker! Kjempehyggelige, utrolig serviceinnstilt, og...rett og slett søte.
Da jeg var inne for å kjøpe siste runde, ga jeg 22 kroner i driks. Og jeg tror aldri jeg har sett noen bli så glade for 22 kroner. De lyste opp alle sammen, og takka og bukka i alle retninger. Den eneste som hadde noe å utsette på betjeningen var Lars-Andreas. Han var inne og kjøpte chilinøtter, og prøvde forgjeves å flørte litt med de kinesiske jentene. Men de var så fokuserte på chilinøttene at de ikke la merke til det.

Det blir helt sikkert Dragon Plaza på meg i framtia også!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2054dcafe3568a3cfa22f589a3ce3fb858827207

Lærer aldri

I går kom Kayla fra Stavanger. Egentlig på fredag, men siden jeg jobba hele dagen og kvelden så traff jeg ikke Kayla før i går. I går var det lørdag, fellesferie og smådårlig vær. Derfor tenkte vi at det var en god idè å dra på polet i Strömstad. Man skulle jo tro at i hvertfall jeg visste bedre...
Først sto vi i kø for å komme inn i Strömstad. Så kjørte vi inn på det første polet, hvor køen for å komme inn sto RUNDT bygningen. Det gadd vi ikke, så vi kjørte inn til det andre som ligger nærmere byn. For første gang var det bare så vidt vi fant parkering i parkeringshuset. Det var masse folk, men det var i hvertfall ikke kø for å komme inn. Køen til kassa derimot gikk gjennom hele butikken. Det gikk ganske fort likevel, men da vi skulle ut ble vi møtt av en enorm folkemasse og en stakkars vekter som prøvde å holde dem igjen. Da var det ti minutter til de stengte. Vi brøyta oss vei gjennom freakshowet, og jeg må si jeg var litt redd for at lille Kayla skulle bli borte på veien.

Kayla hadde tre bursdagsgaver å kjøpe, så vi dro til Nordbysenteret. Med andre ord; vi hadde fortsatt ikke lært. Det myldra av mennesker i alle størrelser og utgaver, de fleste var sånne som går rett på og forventer at alle andre skal flytte seg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg selv for det. Etter en kjapp hamburgertur på Max tælla vi til Jernia og kjøpte alle gavene der. Så gikk vi innom MaxiMat, og til slutt var vi hos bærmannen og kjøpte blåbær som ikke var blåbær. Vi løp til bilen og trodde vi var i sikkerhet. Så kjørte vi derfra i den trua at vi hadde lagt helvetet bak vårs, bare for å se at vi var på vei mot et nytt. Det var kø inn i Norge gjennom tollstasjon. Trafikken sto nesten helt stille, men det løste seg opp etter 10-15 minutter. Da oppdaga vi at det slett ikke var tollkontroll, men køen hadde oppstått rett og slett fordi de gir førerkort til idioter. Det var kø fordi folk kjørte sakte.

Tre og en halv time etter at vi dro, var vi hjemme igjen. Hvis jeg noen gang får for meg at jeg skal te Sverige en lørdag i fellesferien igjen, så vær så snill:
Skyt meg.

Kan trær blinke?

Å svømme eller ikke svømme, det er spørsmålet. I går var jeg i Badeland. Jeg svømte litt, men ikke så mye at jeg fikk vann i øra. Kanskje hadde det skjedd hvis vannet var våtere og kaldere. Eller tørrere for den saks skyld. Men det skjedde altså ikke. Null vann i øret denne gangen.

Apropos tørt vann, jeg har hørt av sikre kilder at fisker bruker vann til å bo i. De liker vann. De bor i det. Noen ganger tar de sats og hopper fra ett vann til et annet, og ofte lander de i en helt annen verdensdel. Men det er bare de store fiskene. De små klarer ikke å hoppe så langt. De slår ut de bittesmå vingene sine istedet, og flyr rett oppover. Men de vender alltid tilbake til det samme vannet.

Nå er det sommer, men ingen vet hva som skjer. Det skal jeg vedde på. Er det nedover eller bortover? Ingen som vet, og totalt meningsløst. "Jeg må si deg noe som er litt trist".

Er det noen som vet hva skråtak kan gjøre med en person, så er det meg. Det er et tak. Det er skrått. Det er et skråtak. Går det oppover eller nedover? Kan man ake på det, eller må man klatre opp? Det er en vesentlig forskjell. Hvis ikke gardinene er røde da.

Lykke?

Jeg har oppdaget noe.
Det har skjedd, mer enn ofte, at jeg har sittet i (den nye) sofaen og tenkt at jeg trenger noen flere hyller. Eller et speil. Eller nye sko. Eller fargepatroner til printeren (ikke billig!). Eller et nytt bord. Flere rammer. Kamera, kjole eller en eller annen dings. Ting man MÅ ha. Så ser jeg på datoen. To uker til lønning, og kontoen er så og si tom. Og når jeg finner ut at jeg trenger en av disse tingene som man MÅ ha, så MÅ jeg ha den NÅ! Ikke om to uker. Nå. Og det er faktisk veldig irriterende, for jeg vet at jeg har råd til det, men det er rett og slett umulig å overbevise mannen eller dama i butikken om akkurat det. Fordi jeg ikke har pengene i hånda akkurat nå.
"Kan jeg få med tingen hjem nå hvis jeg lover å betale med en gang jeg får penger?". Det funker ikke. Butikkmenneskene er rare sånn.
Det er akkurat HER oppdagelsen kommer inn i bildet! Det er mange oppfinnere jeg skulle likt å møte, som for eksempel han som fant opp plastfolie, og fortjener ingen annen skjebne enn å bli rulla inn i sin egen oppfinnelse for så å bruke resten av evigheten på å rulle seg ut igjen uten at plasten setter seg fast i seg selv. Men det er en annen historie.

Jeg har oppdaget Mastercard! Mastercard er en helt fantastisk ting; man kan bruke penger man ikke har akkurat nå, til å kjøpe ting man trenger akkurat nå! Jeg slipper å vente de to ukene, for da har jeg gjerne tenkt en del på tingen og funnet ut at jeg egentlig ikke trenger den likevel, og det er jo ikke no gøy.

Jeg har hatt mastercard en stund, men når man har en ekstremt økonomisk anlagt mor som jobber med penger, da får man inn med teskje at "mastercardet er KUN for nødsituasjoner". Derfor har det stakkars kortet ligget relativt ubrukt i lommeboka og bare venta på en slik nødsituasjon. Men ærlig talt. Fuck nødsituasjoner! HVIS det hadde skjedd en nødsituasjon, og jeg har mastercardet, så er det vel strengt tatt ikke en nødsituasjon?
I det siste har jeg brukt mastercardet på mye morsommere ting enn det! Og til alle dere bekymra stakkare der ute, nei jeg bruker ikke mer enn det jeg vet jeg kan betale neste måned. Det er dessverre en liten bivirkning som henger igjen i blodet.

Det sies at penger ikke gjør deg lykkelig, men den som sa det har sikkert ikke hatt noen penger. Dessuten er det ikke pengene jeg blir glad av, men alle tinga jeg kan kjøpe for dem :D

Vil ikke mer

Mottoet mitt er "Det ordner seg". Jeg er en glad optimist, stort sett hele tiden. Bortsett fra nå. Nå er jeg ganske så dritt lei. Hvorfor det da, mon tro? Det har nok litt med det generelle humøret i dag å gjøre. Sola forsvant en eller annen gang i løpet av natta, og det var tilsynelatende ingenting jeg kunne ha gjort noe med. Det er èn ting, sola kommer alltids tilbake igjen. Men noen ganger føles det som om man gir og gir og aldri får noe tilbake. Sånn har jeg det nå. Jeg er lei. Vil ikke mer. Jeg vil vekk herfra, langt bort, og jeg vil aldri komme tilbake igjen. I hvertfall ikke på en god stund. Og da bare på besøk. En lynvisitt. For så å dra tilbake til langt bort igjen.
Kan noen ta meg med langt bort?
Vær så snill?

Knivene i skuffen

Jeg er trøtt nå, men det er greit. Hvis jeg ser opp, ser jeg meg selv i vinduet. Ikke håret da, og ikke genseren heller, men liksom...ansiktet.
Det er mørkt ute, og det er mørkt inne. Bortsett fra i gangen. Det la jeg merke til nå. Jeg skrur aldri på lyset i gangen, men av en eller annen grunn gjorde jeg visst det da jeg kom hjem fra jobb for noen få timer sia. Men det er greit.
Noen ganger, når jeg er helt alene, og det er helt mørkt og helt stille, da begynner jeg å tenke for mye. Jeg har tenkt at jeg egentlig ikke finnes, at jeg har innbilt meg at jeg eksisterer, og når folk prater til meg så prater de egentlig til en annen, som ikke er meg. Jeg har tenkt på å skjære av meg den ene armen for å erstatte den med et trebein, og så lære opp trebeinet til å tro at det er en arm. Hadde det gått an? En gang satt jeg i bilen min nede på torvet, og så kom det en dame og stilte seg rett foran bilen. Ho så nok ikke at jeg satt der. Men jeg fikk så fryktelig lyst til å kjøre ho ned. Trå gassen i bånn og.....BANG!...hadet på badet dama. Jeg starta til og med bilen. Men da gikk ho. Jeg var riktignok alene, men det var verken mørkt eller stille.

Jenta i vinduet stirrer på meg. Ho ser gal ut.

Hvorfor er det en selvfølge at jeg uten videre har rett til å gå fritt ute blant individer av arten menneske? Hvordan kan jeg vite at jeg ikke en dag begynner å kaste potteplanter vilt rundt meg på gata? Jo, på grunn av knivene. Jeg har kniver i skuffen. Jeg har nemlig hørt at folk som utgjør en moderat risiko for rikets tilstand eller whatever, ikke får eie kniver. Eller sakser for den saks skyld. Men jeg eier kniver. De ligger i kjøkkenskuffen. Jeg har små kniver, store kniver og vanlige kniver. Jeg har til og med en mutert monsterkniv, som så vidt får plass i skuffen. Lars-Andreas fant den tilfeldigvis forrige helg. Han lurte på om jeg brukte den til noe annet enn å drepe elefanter med. Jeg liker å se på den i blant.

I fremtiden kommer jeg til å fortelle om drømmene mine her. De jeg husker. Og siden jeg er ekstremt dårlig på å gjenfortelle ting, så regner jeg med at om ikke lenge er det ingen som leser bloggen min lenger.

Men det er greit.

Et nytt og bedre liv!

I dag har jeg og Nina vært på Halden bad og trena igjen! Ja, helt korrekt. Jeg har bedrevet meningsløs fysisk aktivitet, helt frivillig! Hvis jeg hadde lest dette for et halvt år siden, hadde jeg sjekka datoen på innlegget NØYE, for å se om det var lagt inn 1. april. Så hadde jeg forsikra meg om at ingen hadde hacka seg inn på bloggen min og skrevet syke løgner om meg. Til slutt hadde jeg prøvd å finne èn god grunn til at jeg selv skulle ha jugd om noe sånt. Og etter det hadde jeg nok fortsatt ikke trodd på det. Men det er faktisk helt sant!

Mandag var dagen vi bestemte oss for å begynne våre nye og bedre liv. Etter tre år med pusting, pesing og sleping opp trappa til lunsjrommet, for så å hvile litt på toppen før vi kunne begynne pausa, fant vi ut at det var på tide å gjøre noe med situasjonen. Arbeidsdagen brukte vi på å trakassere Mariann helt til ho ringte og hørte om vi kunne trene på Halden bad istedet for Spenst. Vi følte nemlig ikke for å bli beglodd av alle fitnessfjortisene som vanker på Spenst når vi skulle ta første skritt på veien ut av statusen vrak.

Etter jobb (vi fikk til og med gå en time tidligere) dro vi rett ned på Halden bad og trena lenge og vel. Og, ja, vi trena hele tia. Ikke en eneste pause underveis. Ikke nok med det, men det var faktisk moro! Det hadde jeg ihvertfall ikke trodd. Det er altså svært store sjanser for at vi faktisk kommer til å fortsette. Sannsynligvis hver mandag og torsdag, siden vi jobber likt disse dagene. Vi er nemlig ikke helt der enda, at vi kommer til å dra ned alene. Men det kommer nok med tiden.

Miraklenes tid er ikke forbi!

Sommersko til Rød

Idag har jeg faktisk bytta dekk på Rød HELT ALENE! Alle fem! Eller, mamma var med, for ho sto og passa på at bilen ikke velta (???). Spesielt når jeg hadde jekka opp for å ta det siste hjulet, var ho svært nervøs fordi det kunne se litt ut som om den var i ferd med å ta et rundkast bortover plassen. Jeg fortalte på en pen måte at bilen var 2 cm over bakken og ba ho tenke litt over tyngdekraften.

Det hele gikk selvfølgelig ikke for seg uten trøbbel. Først var jeg hos Jon og lånte jekk og en sånn lang greie for å skru av boltene (siden jeg hadde lært av tidligere forsøk og visste at min var ubrukelig). Tidligere har jeg hatt store problemer med å få av hjulkapslene, men av en eller annen grunn gikk det strålende idag. Løsne boltene; heller ikke no problem med den lange greia til Jon. Så skulle jeg ta av det første hjulet. Det satt dønn fast. Rikka seg ikke en millimeter, uansett hvor mye vi halte og dro i det. Etter jeg hadde kasta x antall forbannelser over hjulet, bilen og mine egne ikke-eksisterende muskler bestemte jeg meg for å ta de andre hjula først, og heller slite med dette til slutt.

Sekundet senere lærte jeg at kombinasjonen ny jekk og glemme å sette på boltene igjen, ikke var noen særlig god kombinasjon. Jeg er nemlig vant til jekker som man snurrer på så bilen senker seg sakte men sikkert. Jekken til Jon derimot, var sånn at man løfter litt på en pinne, så deiser hele greia ned. Og det gjorde den. Hjulet fikk plutselig vekta av hele bilen over seg, og siden boltene ikke var på, så løsna det selvfølgelig. Mamma skrek, hjulet sprika til alle kanter, og jeg satt fascinert og så på at ho mor prøvde å løfte bilen vekk fra hjulet. Etter et par sekunder skjønte jeg jo at jeg måtte jekke opp bilen igjen, siden det viste seg at mamma ikke hadde overnaturlige krefter. Problemet var bare at man måtte låse opp jekken for at den skulle gå oppover igjen, og det klarte jeg jo ikke. Fant til slutt ut at jeg måtte finne fram min egen. Hele tiden klamra ho mor seg til bilen i den troa at det var ho som forhindra at bilen datt lengre ned. Fikk nå heist den opp igjen til slutt, tok av hjulet og kunne konstantere at ingenting hadde knekt, bøyd seg eller blitt pulverisert.

Sånn! Det enkleste er jo å sette på det nye hjulet. Jeg kjente på det før jeg satte det på, og tenkte med meg selv at jeg måtte fylle luft på vei hjem. Satte på hjulet og heiste ned bilen. Dekket var så flatt som det kunne få blitt. Det liksom fløt utover bakken. Da var jeg lei. Fryktelig lei.

Mamma: Oi.. Det der kan du jo ikke kjøre med.

Jeg: Jo det kan jeg.

Mamma: Nei, det...

Jeg: JO!

Mamma: Neimen, du kan ikke kjøre helt bort til Shell på det der. Felgen blir ødelagt!

Jeg: NEI DET BLIR DEN IKKE!!! Neste hjul!

Så tok vi fatt på neste hjul. Det satt like dønn fast som det første. Nei, det satt fastere. Vi dro, røska, sparka og slo. Hjulet ville ikke av. "Dum-di-dum, her sitter jeg fint. Dum-di-dum".
Etter langt om lenge måtte jeg ta en røkepause. Jeg kunne se at mamma tenkte hardt.
"Hvis du setter på det første piggdekket igjen, skal jeg spandere dekkskift på verksted på deg", sa ho etter en stund, og kasta samtidig et bekymra blikk bort på det tragisk flate hjulet.
Nei! Jeg hadde bestemt meg for å klare selv, så da skulle jeg klare selv!
Jeg foreslo at vi kunne jo prøve å slippe bilen ned på hjulet igjen, sånn som istad. Men der satte mor ned foten gitt! Og jeg måtte jo innrømme at det mest sannsynlig var bare flaks som gjorde at jeg fortsatt hadde en bil å bytte dekk på.

Mamma kom så på at ho hadde hørt at cola løser opp rust, men ho var ikke helt sikker på om det var sant eller om det var noe de sa for å skremme folk fra å drikke cola. Uansett gikk ho og henta cola, og helte inn der det satt fast. Så fant ho på at vi kunne banke på hjulet med hammer, så kanskje det løsna. Mens ho var nede og henta hammer, sparka jeg løs alt jeg kunne på det forbanna trøttsomme hjulhælvetet, og brått så løsna det! Dermed fikk jeg satt på det nye til mamma kom tilbake med hammer. Ho var helt sikker på at det var cola'n som hadde fungert, mens jeg tror nok heller at det var mitt velretta spark som gjorde susen.

De to siste hjula gikk som en drøm, og til slutt måtte jeg krype til korset og ta av det flate igjen. Jeg har dermed bytta ikke fire, men fem dekk, uten noen slags form for mannfolkhjelp. Og DET er faktisk første gang!

Det siste får jeg ta til uka en gang. Det er vel ikke lenge jeg kan kjøre rundt med tre sommerdekk og ett piggdekk før Onkel kommer med pekefingeren opp i nesa på meg.
Men, uansett:

FLINK!

Vårens verste mareritt

Jeg har tenkt på en ting. Jeg har tenkt på vepser. Fram til i går var jeg en harmonisk person med ro i sjelen og et hjerte fullt av kjærlighet for alle vesener. Det var vår! Men akkurat idet jeg skulle åpne verandadøra og bryte ut i sang fikk jeg øye på den. Nei, det var ikke en veps. Årets første humle hadde flytta inn på verandaen. Men den fikk meg til å tenke litt videre, på disse flygende, summende fryktelige vepsene.

Jeg kan leve med det meste; humler, bananfluer, edderkopper, ja til og med Gilbert Gresshoppe som bodde i stua mi en hel dag i fjor sommer og tvang meg til å forflytte meg hver gang han kom litt nærmere. Men ærlig talt. Vepser! MÅ de virkelig finnes? Jada, jada, jeg tviler ikke på at de er bra for ettellerannet naturgreier, blomster, whatever, men er vi NØDT til å ha dem her? Går jorda under hvis de utryddes? Personlig tror jeg det er en liten gruppe sadister som har stukket hodene sammen og mekka en lang historie om at alt som kryper, kravler og flyr er LIVSVIKTIG for alle oss andre. Og da spesielt vepsene.

Jeg vet at Sandra forstår meg, men er det noen andre som gjør det? Forstår dere hvordan det er å leve i frykt hele sommeren gjennom, å ikke kunne spise ute i fred, få puls på 180 om man hører summing i det fjerne, å ikke få sove på natta fordi det er 30 grader på soverommet og vinduet må være lukka?

Riste klær og sko før man kler på seg, sjekke inni dynetrekket før man legger seg, sitte med vepsespray på jobb og se seg rundt hele tiden. Få veps i øret og nesten dø av skrekk. Alle andre står rundt og ler.

"Den er jo så liten"
"Den er mer redd for deg enn du er for den"
"Stå stille, så forsvinner den"

Nei, tenk for den gjør ikke det! Står jeg stille så LANDER den på meg!!

Nei, jeg er ikke allergisk mot vepsestikk. Blir jeg stukket så svir det litt, men det blir ikke hovent engang. Myggstikk er mye verre.
Men det er ikke mygg jeg er redd for. Det er veps. Det er en irrasjonell frykt, men det er en frykt. En fobi. Og det hjelper ikke å fortelle meg hvor teit det ser ut når jeg slår rundt meg og løper rundt i ring. Jeg gjør det nemlig ikke for å få oppmerksomhet.

Jeg gjør det fordi jeg er redd.

Påske?

Skjærtorsdag har kommet og gått. For første gang på mange mange år tenkte jeg med meg selv at det er ikke så farlig. Skjærtorsdag er ingen stor greie. Egentlig. Likevel bråbestemte jeg meg etter jobb, for å drikke likevel. Det er nok noe som henger igjen der. Går ikke å ignorere skjærtorsdag totalt. Vorsa litt med Nina og Kine først, så dro vi på byn. Fredrikshald. Hjem igjen. Ingen big deal.

Lørdag idag. Påskeaften idag. Fri idag. Drikke idag? Nina ligger hjemme med feber. Emma ligger hjemme med feber. Jeg mistenker et komplott. Eller kanskje det er skjebnen som ikke vil jeg skal drikke så mye? Det er lite sannsynlig. Jeg drikker ikke mye. Og isåfall, hvor var skjebnen da jeg var 16-17 og drakk meg sanseløs hver helg?
Jeg mistenker et komplott.

Fant spindelvev.
Jeg har fått gjest.

En absurd historie

"En dag i august var min skjebnedag. Jeg følte meg for en gangs skyld kreativ og verdig nåtidens modernisme".

Det er alltid den første setningen som kommer når jeg skal skrive ting. Om det så er skoleoppgaver, blogg eller handleliste. Og tydeligvis når jeg skriver bok. For det er der setningen kommer fra. Det er begynnelsen på boka jeg og Kayla skrev en vakker dag for åtte år siden. Klart, vi brukte litt lengre tid enn en dag (et halvt år tror jeg det var?), men det hørtes mer poetisk ut å si "en vakker dag".

Boka har den slående tittelen "En absurd historie". Og det er akkurat det den er. En absurd historie.
Den handler om en filosofistudent som blir kidnappet midt på lyse dagen, og holdt fanget i en kjeller i gågata i Halden. Hun vet ikke hvorfor hun ble kidnappet, og det får hun heller ikke vite før det har gått lang lang tid. Underveis skjer det mange merkelige ting, som bare blir rarere og rarere. Eller...skjer de virkelig? Eller finnes handlingen kun i hennes eget hode?
Under tiden reflekterer hun mye over situasjonen hun befinner seg i, og livet både før og etter kidnappingen.
Ikke minst lærer hun en svært viktig ting om seg selv...

Det høres kanskje ikke sannsynlig ut, og etter å ha lest boka høres det enda mindre sannsynlig ut, men mange av episodene i boka er tatt fra personlige erfaringer Kayla og jeg selv har gjort i våre daværende liv. Og de fleste av setningene er komponert sånn som den du akkurat leste.

"En absurd historie" er det som opptok mesteparten av tiden den høsten, og det rareste jeg har gjort noen gang.

De fleste husker hvor de var da de hørte om tragedien 11. september 2001.
Jeg satt nede i en kjeller og skrev bok.

Velkommen Thea!

Nå har lille søte Thea endelig kommet.
Velkommen til verden, lille venn! Mamma'n og pappa'n din har venta på deg (og selvfølgelig jeg også).

Gratulerer til Anneline og Christian.
Kommer på besøk en dag :)

Glasvegas, rekord og "uteliv"

Slitsom dag på jobb. Snart sove nå.
Må bare fortelle at jeg har oppdaga et nytt band. Glasvegas heter de. Har ikke rukket å lage så mye musikk enda, men det de har, anbefales på det sterkeste hvis man har omtrent samme musikksmak som meg.
Prøv

"Daddy's gone"

"Flowers and football tops"

"It's my own cheating heart that makes me cry".

Idag satte vi ny omsetningsrekord på jobben igjen. Selv om det bare er to uker siden siste rekord. Det går riktige veien for å si det sånn! Regner med det blir mye roligere i morra, men man kan jo prøve å tenke seg hvordan påska blir. I don't wanna go there..

Merker jeg begynner å bli utålmodig nå. Klart det er deilig å bare være hjemme en hel helg hvis man har fri, men i lengden blir jeg rastløs. Jeg vil at det skal skje noe snart! Det er en centerfest etterhvert, men den vel brått ikke før i mai! Det må jo skje noe før det..
Er i tillegg lei av utelivet i Halden også. Strömstad lokker heller ikke noe særlig for tia. Litt nedtur etter å ha vært ute i London tre kvelder på rad, for så å komme hjem til dette.

Øl'en slutt.
Hva gjør jeg nå?

Legge seg

Utmanad igjen

Jag har blivit utmanad av Malin


Utmaningen går ut på att:


- gå in i mappen "mina bilder".


- gå till den sjätte mappen och välj därefter den sjätte bilden i den mappen.


- visa bilden på bloggen och skriv något om den.


- invitera sex stycken nya till att vara med på utmaningen






Dette er fra en jentekveld på Manglerud i Oslo, vinterferien 2006. Bildet viser min kjære kusine Gerd Ingrid som blander seg en malibu og cola (tror jeg). Mer er det vel ikke å si om den saken :)

Og siden nesten alle bloggerne jeg kjenner allerede har fått den samme utmaningen før, så legger jeg bare til:

Stine Cecilie
og
Kayla

Følgere

Jeg har oppdaget noe. Logga på bloggen i kveld, og den fortalte at jeg har to følgere. Hva er følgere, spurte jeg meg selv? Jeg hadde ikke noe godt svar, men videre research fortalte at det er mennesker som følger med på bloggen min. Jeg vet jo at folk har lest, men Kayla og Malin er altså mine offisielle følgere. Det er koselig! Får meg til å føle meg litt viktig. Jeg har undersåtter!! Men det betyr vel brått at jeg må ta litt ansvar og oppdatere oftere.

Jeg har funnet ut hvor jeg vil bo! For to uker sia var jeg i London. Jeg har alltid visst med meg selv at jeg liker London. Eller, England generelt. Men innerst inne var jeg redd for at jeg hadde forestilt meg London så bra at jeg kom til å bli skuffa nåe jeg endelig kom dit. Dette skjedde absolutt IKKE, og nå har jeg altså store planer om å bo der. Det gjenstår bare å overtale Lars-Andreas til det samme, og klarer jeg det så ikke bare får jeg bo i London, men slipper samtidig å bo i ekle Berlin. Grøss...

Forrige onsdag var Anneline på besøk en liten stund. Det var koselig, har ikke sett ho så ofte i det siste. Jeg jobber hele tia, og ho går hjemme og er tjukk. En uke til termin nå (jada, jeg har oversikt!), satser på det blir babyutslipp i morra :)

Nei folkens, Kongen av Queens kaller!
Ha en fortreffelig natt.

Generelt

Snart onsdag og jobb igjen. Det er alltid slitsomt å dra tilbake på jobb når man har hatt fri så lenge. Og nå skal jeg jobbe NI dager i strekk før jeg kan hvile litt igjen.

Idag har jeg vært flink. Jeg har bakt sjokoladekake! Og selv om det var kakemix, så har jeg faktisk blanda vann i og brukt visp, altså: Jeg har bakt sjokoladekake. Nå har jeg endelig hengt opp bilder på veggene og fått sofa i stua også, ett år etter planen. Neste steg er å kjøpe nytt stuebord som er en god del mindre enn det jeg har nå. Det tar altfor mye plass, og leiligheten kommer til å se mye større ut når jeg får inn et mindre bord.

Men, nå blir det sparemodus på meg framover. Skal til Venezia ti dager i august, og forhåpentligvis på jentetur til London i slutten av februar. Hvis jeg får to dager fri fra jobb og hvis jeg har råd og hvis jeg finner flyavganger som passer. Det er i det hele tatt litt vel mye hvis..

Ja, også skal jeg begynne å jobbe hver tredje helg framover, i stedet for annenhver. Dessuten slipper jeg seks dager i strekk annenhver uke. Det skal bli deilig!

Sånn, det var siste ordet for denne gang.

Hej

Fem dager fri!

Fredag, lørdag, søndag, mandag og tirsdag.
Har hatt fri fem dager uten å være sjuk, og det har vært kjempedeilig. Har ikke gjort så innmari mye disse dagene, stort sett bare vært hjemme. Inne. Fint å slippe å gå ut når det er så dårlig vær.

På fredag dro jeg på et forsinka julebesøk til pappa og Bente. Vi spiste pizza på gresk resturang (jepp), og papsen tvang i meg en shot med ouzo (?). Må si det minna litt for mye om tyrker, som jeg ikke har drukket siden en vakker dag da jeg var 16. Derfor holdt jeg meg til øl resten av kvelden.
Rundt kl 23 gikk vi til Edvarts, puben pappa jobber på, og drakk mere øl. Der var det live musikk, og papsen måtte selvfølgelig ta en sang med bandet. Eller to.
Edvarts er et sted hvor du aldri blir sjekka opp av menn som er 40 år eldre enn deg, og de følger heller ikke etter deg resten av kvelden. Ei heller prøver de å kjøpe drinker til deg selv om du forteller dem over tre hundre ganger at du har øl i glasset og er fornøyd med det.
Vi traff Inger da, som jeg ikke har sett på flere år.
Kl 2 gikk vi hjem og hadde nach, hørte på musikk og nestensovna på sofa'n.

Lørdag kjøpte jeg sofa. Endelig, ett år etter planen. Fant en veldig fin en på Jysk i Fredrikstad som jeg kjøpte. Den var 240 cm lang, men jeg var lur og hadde målt veggen i stua, så jeg visste at jeg hadde plass til den.
Problemet var bare at den var ca en meter for lang for å komme inn i leiligheten. Vi fikk den overhode ikke inn døra og rundt og inn i stua, på grunn av at gangen er så forbanna liten. Så det endte med at vi måtte bære den svære greia ned trappen igjen, og kjøre den hjem til mamma. Så nå står den der fram til jeg flytter til en større leilighet!

Og det var det. De siste tre dagene har jeg bare vært hjemme og gjort ingenting. I morra er det tilbake på jobb igjen, og jeg håper virkelig at det begynner å ta seg opp med kunder snart. Hvis ikke så...tja..så må jeg jo på jobb uansett :)