Ti kroner til overs

I dag var jeg på Coop ved Folkets Park for å pante flasker. Der treffer man ofte folk som tigger penger. Fattige, hjemløse, narkomane.
En fyr hadde slått seg ned ved panteautomaten med en haug poser som sikkert inneholdt diverse eiendeler. Ustelt, med siggen i munnviken og slørete blikk. Jeg tenkte med meg selv at hvis han oppfører seg pent skal han få pantelappen når jeg er ferdig. Jeg hadde såpass med flasker at det nesten ville være nok til en pakke røyk i det minste.

Jeg begynner å pante. Fyren reiser seg og begynner å gå rastløst fram og tilbake. Så registrerer jeg at han står og ser på meg. Jeg later som ingenting og panter videre. Etter en liten stund snur jeg meg for å sjekke hva han driver med. Han glaner fortsatt. Jeg smiler litt halvveis og snur meg fort tilbake igjen. Da kommer fyren bort og mumler ett eller annet mens han holder fram en pantelapp verdt ti kroner.
Jeg, som ikke skjønner skånsk for fem flate øre, svarer med et "Hmmmm"?

Fyren: "Ti kroner"?
(Nei, han sier det ikke på norsk, men jeg oversetter til glede for mine norske lesere).

Jeg: "Eh...?"

Fyren: "Vil du ha ti kroner"?

Jeg: "Eeee, nei takk".

Han snur seg og går lenger bort, faktisk en smule irritert, og prøver så å gi lappen til en mann som er på vei ut av butikken. Han tok heller ikke i mot den generøse gaven, og fyren forsvinner.
Når jeg nesten er ferdig med å pante dukker han opp igjen fra intet.

Fyren: "Har du klokke eller"?

Jeg: "Ja, bare vent litt". Jeg roter etter mobilen.

Fyren: "Nei, nei, nei! Hvor mye er den"??

Jeg: "Klokka er halv seks".

Fyren: "Noe i halv seks, eller halv seks prikk"?

Jeg: "Halv seks prikk", svarte jeg lystig. Det var ikke helt sant, for den var faktisk ett minutt på halv seks.

Fyren: "Faen, faen, FAEN"!

Så pakka han sakene sine i en fei og skyndta seg ut i verden.
Jeg ble stående igjen og lure på hvorfor han hadde sånn hastverk. Hvor skulle han? Hvorfor skulle han dit? Hvem skulle han treffe? Kom han til å komme for sent?
Og ikke minst: Greit, jeg hadde ikke sminka meg, men så jeg virkelig så shabby ut at han trodde jeg trengte de ti kronene mer enn han?
Eller var han bare ny i gamet og hadde misforstått tiggekonseptet med hvilken vei pengene skulle gå?

Uansett, han hadde dårlig tid.
Places to go, people to meet.
Det hadde ikke jeg.

Det henger en kæll i lufta!

Babygym ble tatt i bruk i går, noe som falt i smak. Etter å ha kommet over den første overveldende fascinasjonen over at det faktisk hang noen over hodet hennes, lå Lucy lenge og prata med de nye små kompisene.

Natt

Ligger i senga og skriver nattblogg. Ingen trenger ledning. Vi har mobilt internett. Det kan flytte på seg. Rundt og rundt. Akkurat som Bernard. Han løper i hjulet sitt. Rundt og rundt. Det bråker ikke så mye lenger, ikke etter at jeg flytta det et hakk lenger opp. Hjulet.
Nå ble det helt stille. Noen tok matpause. Bernard blir også sulten om natta. Som bebi´n. Men Bernard tar den med seg inn i huset og sparer på den. Bebi spiser alt med en gang. De er forskjellige der.

Den store sto opp nå. Legger ullteppe over den lille. Det er kaldt i natt. Den lille grynter. Sover videre. Den store leter etter noe i stua. Jeg vet ikke hva. Det vet han.

Det er allerede i morgen. Hvorfor sover vi ikke? Godt spørsmål. Det besvares ikke.

Fra B til A

Jeg har stått opp, spist, dusja, og klokka er bare litt over ni. I går la jeg meg klokka elleve. Jeg har bytta bokstav. Som det B-mennesket jeg alltid har vært er det unaturlig å legge seg før tolv eller å stå opp før elleve.
Det umulige har altså skjedd, og nå sitter jeg bare og venter på at Lucy skal våkne. Det skulle nemlig regne i dag. Men så vidt jeg vet betyr ikke sol og blå himmel regn, derfor går vi nok ut i dag likevel.
Lucy har vokst fra det meste i str. 50, så vi må på bebiklær-i-str-56-shopping. Jeg som var sikker på at ho skulle bli født kjempestor, også har ho faktisk brukt den minste størrelsen i seks uker. I morra skal vi på BVC og veie, men jeg mistenker at det begynner å nærme seg fem kilo nå.

Den ene vokser og den andre krymper! I dag har jeg endelig fått på meg en olabukse som ikke har passa siden i vinter. Jeg gikk opp 16 kg totalt, og 13 av dem er allerede borte.
Vel, nå må jeg gå og flytte barnet igjen. Jeg legger ho nederst i vogga, men på en eller annen måte havner ho alltid som en klump øverst i høyre hjørne likevel.

Hei

Lille sprell sa sitt første ord i dag.
Ho var akkurat ferdig med å sove, og da jeg løfta ho opp av vogga sa ho "hei"!
Jeg svarte "ehh...heeei?", og ho svarte tilbake "ggii bah".
Det var uten tvil et meget bevisst "hei".
Uten tvil.

Fortgang i sakene

Plutselig gikk det veldig fort! Skatteverket tok ENDELIG i mot papirene mine på fredag, med beskjed om at det kommer til å ta mellom fem og åtte uker før personnummeret er i boks.
I dag, mindre enn en uke senere, kom postmannen med brev fra Skatteverket. Inni brevet lå svensk personnummer til både meg og Lucy.
Nå er vi folkeregistrerte i Malmö vi også.
Du verden.

Hvordan plage et barn

Det får være grenser for hvor lenge en baby skal ligge der, dag ut og dag inn, og bare ha det bra. Fem uker får være nok! Derfor var det i går kveld vi tenkte det var på tide å plage barnet vårt.
Den beste måten å gjøre det på måtte være å tvinge ho til å spise tran.
Først fikk Lucy bade. Stort feilgrep! Men vi lærte, og neste gang husker vi riktig rekkefølge: Tran FØRST, bade ETTERPÅ.

Vi helte tranguffa inn i kinnet som helsesøster hadde sagt, for da var det visst minst sjanse for at det ble spytta ut igjen. Omtrent halvparten ble spytta ut og fordelte seg pent mellom ansikt, nakke og hår. Høyre øre fikk også en god dæsj.
Barnet, som ikke hadde fått opplæring i "Tran", illskrek og pusta inn resten av trana i stedet for å svelge den.

Barnet lukter nå FISK, og jeg konkluderer med at forsøket på barnemishandling var vellykka.

Vi har sånn flaks med bilene våre...

Som tidligere nevnt fikk vi i stand svenskebilen til slutt, etter mye om og men.

Nå innser jeg at vi brukte litt for mye tid på den så min kjære lille Toyota gikk hen og ble sjalu på all oppmerksomheten svenskebilen fikk.

Toyota ble ignorert. Den fikk ikke være med vårs til Sverige heller. Den måtte være igjen i Halden.

Den fikk dra på EU-kontroll, og den fikk fikse seg opp med masse ny, fin, rød lakk. Det var tydeligvis ikke godt nok siden den på første kjøretur etter make-over og lakkering, endelig klar til å selges, prøvde å slå panseret gjennom frontruta.

Men altså, hvorfor ikke?

Fødselsattest

Lucy eksisterer!

Å ikke være svensk i Sverige

Det er vanskelig å ikke være svensk i Sverige.
Her må man ha personnummer til alt mulig, og ingen kommer særlig langt uten. Jeg får ikke registrert meg på vårdcentralen, får ikke svensk ID som de krever noen steder, får ikke tilgang til Försäkringskassan på nettet, får ikke barnetrygd fra Sverige, og heller ikke fra Norge fordi jeg bor i Sverige. Men jeg er ikke svensk. Derfor blir alt så vanskelig.
Heldigvis har de fått skrevet inn Lucy på BVC så ho får de kontrollene og vaksinene ho skal ha.

Jeg har prøvd å skaffe meg et svensk personnummer. Tre ganger.
Å melde flytting til Sverige og få svensk personnummer er om mulig enda vanskeligere enn å ikke være svensk i Sverige.
Første gangen jeg prøvde å levere papirene på Skatteverket var dagen etter at vi flytta hit. Ville ha det unnagjort så fort som mulig. Men mannen i luka ville ikke ha papirene mine. Han trengte nemlig kopi av fødselsattesten til Lucy, og bevis på at Lars-Andreas er pappa'n hennes. Problemet var bare at farskapserkjennelsen ikke var godkjent, dermed kunne ikke Lucy få Lars-Andreas' etternavn før vi var registrert på samme adresse, dermed ingen fødselsattest enda.

Altså: Jeg trengte fødselsattest for å melde flytting til Sverige, men for å få fødselsattest må jeg først være registrert bosatt i Sverige.
Håpløst!

Dette ordna seg likevel, siden det viste seg at alt var i orden hos Skatteetaten i Norge (selv om de hadde sendt brev om at det ikke var det), og en dame sendte en midlertidig fødselsattest uten navn. Den prøvde jeg å levere i dag. Ny dag, ny luke, ny mann. Den nye mannen godtok fødselsattesten, så over resten av papirene, kommenterte at det var veldig pent i Strömstad og at han selv var fra Uddevalla, og at han kunne sende inn papirene men de kom ikke til å bli godkjent.

Nehei?

For å få svensk personnummer må man bo i Sverige minst ett år. Jeg fikk altså med meg papirene hjem atter en gang. Lars-Andreas måtte visst skrive under på dem også, så i morra gjør jeg et nytt forsøk på å bli kvitt de hersens papirene.
Hvem vet, kanskje oppholdet i Malmö blir lengre enn planlagt?

Sove? Hva er det?

Altså, jeg ble fortalt (og har erfart) at babyer sover opp til 20 timer i døgnet. De sover masse. De gjør nesten ikke annet enn å sove. En sånn baby er Lucy også. I hvertfall fram til i dag.
Men, i dag har jeg faktisk ikke fått gjort noenting! Annet enn å sitte i sofaen, i senga eller gå hvileløst fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet.
Babyen har nemlig i dag, fascinerende nok, sovet en halvtime. Tenk, en halvtime! På hele dagen! En hel halvtime i løpet av de siste tolv timene.
Ikke er ho videre interessert i å sove i nær framtid heller virker det som.
Hjelpes...

Første måned

I dag er Lucy en måned gammel.

Denne aller første måneden har ho sovet masse. Og spist.

De siste dagene har ho skjønt hvordan en smokk fungerer.

Ho har spist av flaske også. Første gangen vi prøvde flaske gikk det heller dårlig. Ungen ble flasketraumatisert og begynte til slutt å gråte bare ho så flaska. Men, så prøvde vi med Aventflasker og da gulpa ho i seg med en gang.

Ho smiler, men skjønner nok ikke selv at ho gjør det. Ho slår seg selv i ansiktet, og blir veldig fascinert av kosedyra som står oppe på sofaryggen.

Stort mer gjør ho ikke enda.

Snart har ho levd halvparten av livet sitt i Sverige.

Lørdag var Lucy på sin første kunstutstilling.

Bernard har ikke helt funnet seg til rette ennå. Han prøver ut forskjellige nye måter å bo på, og her ser vi hans siste påfunn.

Malmö

I dag har vi vært Malmöboere en uke!
Torsdag forrige uke pakka jeg sammen barn og dyr og diverse tilbehør og kjørte 50 mil til vårt nye hjem. Mamma var også med på lasset, og var over helga.
Lars-Andreas måtte på skolen, så han hadde allerede dratt fire dager i forveien.

Kjøreturen Halden-Malmö, som vanligvis tar fire og en halv time, tok denne gangen sju timer. Men det er ikke så halvgæli i grunn, når man for første gang har med seg en helt ny tre uker gammel person.
Lucy var veldig flink, og sov nesten hele veien. Litt våken måtte ho også være, men gråt ikke i det hele tatt, selv etter å ha sittet spent fast i et sete i flere timer.
Bernard overlevde han også, og kom fra turen uten fysiske mèn, men ble nok litt traumatisert stakkar. Han kunne ikke skjønne hvorfor han måtte sitte inni et lite reisebur med masse bråk og lys rett på utsia, når han egentlig hadde lagt seg for å sove...

Dagen slutta heller ikke helt rolig for stakkars Bernard. Uten at vi la merke til det hadde buret skadd seg under transporten, så sprinklene helt oppunder taket hadde blitt bøyd litt utover. Da tenkte nok Bernard at det var en ny dør det gikk an å komme seg ut av, så Lars-Andreas fant han hengende etter hodet helt oppe ved taket. Det var nemlig akkurat plass til å presse hodet ut, men ikke resten av kroppen, og ikke fikk han trukket hodet tilbake heller.
Det endte til slutt bra, og vi klarte å roe ned gnager'n såpass at vi kunne bøye sprinklene ut litt mer og dytte hodet hans inn igjen.
Utrolig nok så det ut til at han kom fra dette også uten varige mèn.
Det skal godt gjøres å kverke Bernard!

Nå har vi pakka ut og innreda leilighet en ukes tid, vært et par turer på Ikea og kjøpt diverse skap og hyller (helt utrolig hvor mye det går an å stappe inn i en ett-roms leilighet uten at den ser sprengferdig eller rotete ut), og i går fikk jeg lynkurs i kombinert kategori vaskemaskin-tørketrommel-tørkerom, så i dag prøver jeg å vaske klær.
Jeg tror til og med at klærne er klare nå, så jeg er straks på vei ned i kjeller'n for å finne ut om jeg har klart det.

Vi har ikke internett ennå, men det er bestilt, så jeg kommer sterkere tilbake senere med bilder og det som verre er.