Det var fullt med folk på åpninga 3. desember.
I dag er det siste utstillingsdag for "The Radiant City" og den godeste herremann Lars-Andreas Tovey Kristiansen.
Hurra meg rundt!
for 10 år siden
lørdag 18. desember 2010
Siste dag
En smak av jern som setter seg på tennene, en video fra Tsjernobyl, fuglekvitter og radioaktive bilder.
onsdag 8. desember 2010
Salad Chef har lagd kyllingsalat
Nå har jeg endelig prøvd Salad Chef'en.
Skulle lage kyllingsalat, og dro fram herligheten fra kjøkkenskapet der den har stått til nå.
Først sentrifugerte jeg salaten. Det var ganske tøft. La den oppi den grønne kurvbollen, skylte den under vannkrana og la den i sentrifugebollen. Det snurra rundt-rundt dritfort, så fort at det vibrerte i bordet. Da jeg var ferdig helte jeg bare av vannet og plukka ut den stakkars salaten som i ren dødsangst hadde trykka seg sammen langs kantene i bollen.
Så la jeg salatsentrifuga til oppvask, og gikk løs på skjærebollen.
Salaten var lett å kutte opp, og resultatet var perfekte salatstrimler som jeg bare såvidt klarte å rive blikket løs fra.
Nestemann ut var tomata. Den første feilen jeg gjorde var å bruke de knivene som i følge bruksanvisninga var perfekte til tomater. Hulla var altfor små til å skjære en tomat, men lagde i stedet en rift på siden av tomata, så det spruta tomat til alle kanter. Jeg innså at jeg var nødt til å tenke selv, og valgte en annen kniv. Når jeg da la hele vekta mi på kuttegreia klarte den til slutt å, ikke skjære, men MOSE tomata inn i salaten. Likevel satt det meste igjen i knivene.
Resten av grønnsakene gikk greit, kyllingen også. Og det så faktisk veldig bra ut da jeg var ferdig (jeg og jeg...Lars-Andreas kom hjem midt i tomatmosinga og tenkte det var best at han hjalp til).
Det var på en måte mere lettvint enn å stå og skjære for hånd. Jeg sier "på en måte" fordi det tok lengre tid på denne måten. Satser på at det går seg til når jeg blir mer dreven.
MEN. Det de IKKE sa noe om på reklama, var jobben man fikk etter man hadde lagd salaten.
Oppvask i livet f.SC (før Salad Chef):
Skulle lage kyllingsalat, og dro fram herligheten fra kjøkkenskapet der den har stått til nå.
Først sentrifugerte jeg salaten. Det var ganske tøft. La den oppi den grønne kurvbollen, skylte den under vannkrana og la den i sentrifugebollen. Det snurra rundt-rundt dritfort, så fort at det vibrerte i bordet. Da jeg var ferdig helte jeg bare av vannet og plukka ut den stakkars salaten som i ren dødsangst hadde trykka seg sammen langs kantene i bollen.
Så la jeg salatsentrifuga til oppvask, og gikk løs på skjærebollen.
Salaten var lett å kutte opp, og resultatet var perfekte salatstrimler som jeg bare såvidt klarte å rive blikket løs fra.
Nestemann ut var tomata. Den første feilen jeg gjorde var å bruke de knivene som i følge bruksanvisninga var perfekte til tomater. Hulla var altfor små til å skjære en tomat, men lagde i stedet en rift på siden av tomata, så det spruta tomat til alle kanter. Jeg innså at jeg var nødt til å tenke selv, og valgte en annen kniv. Når jeg da la hele vekta mi på kuttegreia klarte den til slutt å, ikke skjære, men MOSE tomata inn i salaten. Likevel satt det meste igjen i knivene.
Resten av grønnsakene gikk greit, kyllingen også. Og det så faktisk veldig bra ut da jeg var ferdig (jeg og jeg...Lars-Andreas kom hjem midt i tomatmosinga og tenkte det var best at han hjalp til).
Det var på en måte mere lettvint enn å stå og skjære for hånd. Jeg sier "på en måte" fordi det tok lengre tid på denne måten. Satser på at det går seg til når jeg blir mer dreven.
MEN. Det de IKKE sa noe om på reklama, var jobben man fikk etter man hadde lagd salaten.
Oppvask i livet f.SC (før Salad Chef):
Oppvask i livet e.SC (etter Salad Chef)
Det er ikke alle som har oppvaskmaskin!!
mandag 6. desember 2010
Vel overstått eksamensutstilling
Her er hva kunstkritiker Thomas Millroth mener om utstillinga til Lars-Andreas:
"Examensutställningarna på KHM är alltid värda att besökas. Nu var det Lars-Andreas Tovey Kristiansens tur. Om ni minns projektet i Folkets Park för ett tag sedan, så var det han som hade gjort en skulptur av den reva i fartygsskrovet på strejkbrytarfartyget Amalthea, som orsakats av bomben, som Anton Nilsson apterat. Ett av de märkligaste monumenten med anknytning till arbetarrörelsen jag sett. I en hylla i Sydsvenskan önskade jag att det kunde stå kvar. Så blev det inte.
Tovey Kristiansen har nu närmat sig en annan sida av utopin, modernismen, utvecklingen och det socialistiska experimentet, kan man nog säga. Han har tagit sig in i Tjernobyl-området och dokumenterat. Sovjetunionen var ju ett modernistiskt projekt, som ju inte gick särskilt bra. Husen i Tjernobyl är byggda i Corbusiers efterföljd med grönska mellan huskropparna. Luft och ljus. Tillväxten var tänkt oändlig. Så skedde kärnkraftskatastrofen. Mer än ett värmeverk kollapsade, det var en sinnebild för ett helt experiment, en vision som sedan länga glappade. Detta har Tovey Kristiansen fångat mästerligt. Den modernistiska arkitekturen blir återerövrad av naturen. Och i en flimrande stillastående video med fågelsång och destruktion är närvaron skakande.
Han har tagit upp - både i Folkets Park och här - en viktig idéhistorisk och reell aspekt på moderniteten, arbetarrörelsen och drömmen om välfärd och tillväxt".
"Examensutställningarna på KHM är alltid värda att besökas. Nu var det Lars-Andreas Tovey Kristiansens tur. Om ni minns projektet i Folkets Park för ett tag sedan, så var det han som hade gjort en skulptur av den reva i fartygsskrovet på strejkbrytarfartyget Amalthea, som orsakats av bomben, som Anton Nilsson apterat. Ett av de märkligaste monumenten med anknytning till arbetarrörelsen jag sett. I en hylla i Sydsvenskan önskade jag att det kunde stå kvar. Så blev det inte.
Tovey Kristiansen har nu närmat sig en annan sida av utopin, modernismen, utvecklingen och det socialistiska experimentet, kan man nog säga. Han har tagit sig in i Tjernobyl-området och dokumenterat. Sovjetunionen var ju ett modernistiskt projekt, som ju inte gick särskilt bra. Husen i Tjernobyl är byggda i Corbusiers efterföljd med grönska mellan huskropparna. Luft och ljus. Tillväxten var tänkt oändlig. Så skedde kärnkraftskatastrofen. Mer än ett värmeverk kollapsade, det var en sinnebild för ett helt experiment, en vision som sedan länga glappade. Detta har Tovey Kristiansen fångat mästerligt. Den modernistiska arkitekturen blir återerövrad av naturen. Och i en flimrande stillastående video med fågelsång och destruktion är närvaron skakande.
Han har tagit upp - både i Folkets Park och här - en viktig idéhistorisk och reell aspekt på moderniteten, arbetarrörelsen och drömmen om välfärd och tillväxt".
lørdag 4. desember 2010
Post-it fra fortiden
Jeg satt og kasta i meg lapskaus fortere enn noen gang før. Lars-Andreas hadde åpning på utstillinga, og jeg hadde en halvtime før jeg skulle gå. Jeg skulle pakke stelleveske, min egen veske, finne ut hva jeg skulle ha på meg, ta det på meg, male meg i trynet, finne klær til Lucy, kle på Lucy, og få vogna ned trappene. I tillegg skulle jeg innom apoteket på veien.
Lucy hadde sovet i nærmere fire timer, men alt dette skulle selvfølgelig ikke gjøres ett sekund før jeg var nødt. Med andre ord, jeg tenkte det var på tide å begynne å skynde seg omtrent da det var på tide for ho å våkne. Jeg hadde som sagt en halvtime til rådighet. Jeg brukte 20 minutter på å lete etter mobilen, som jeg etterhvert kom på at jeg allerede hadde lagt i veska. For å spare tid.
I siste øyeblikk kom jeg på at jeg hadde glemt å spise. Derfor lapskausen, som var det første jeg kom på som ikke tok en halv evighet å lage.
Jeg hadde altså Lucy på den ene armen og lapskausen i den andre da posten kom dalende inn gjennom brevsprekken. Det var en heller uinteressant avis, også var det et brev til meg. I en blå og rød konvolutt fra jobben. I konvolutten lå det en slik julegave som vi pleier å få i disse juletider. Og en veldig gul post-it fra Anna. Det stod verken noe spesielt eller oppsiktsvekkende på lappen, men greia var lappen i seg selv. Og håndskriften til Anna selvfølgelig.
Det er nesten et halvt år siden jeg var på jobb sist, og denne lille lappen skrudde tiden tilbake et øyeblikk.
Anna kommuniserer med post-it. Rosa eller gule. Ikke vanlige, men veldig rosa eller veldig gule. På jobb ser man disse lappene overalt, med en liten beskjed fra Anna.
Jeg hadde helt glemt dette, og ble faktisk en smule sentimental der jeg satt med post-it'en i hånda.
Akkurat nå har den klistra seg selv fast til stuebordet, men jeg kommer etterhvert til å finne en ny plass til den. Hvis jeg regelmessig flytter den rundt til nye steder, kan jeg late som jeg er på jobb og plutselig har fått en beskjed fra Anna.
Angående utstillingsåpning; jeg ankom en time senere enn planlagt, etter at Google Maps prøvde å være morsomme ved å sende meg i motsatt retning av galleriet.
Men det er en helt annen historie, som ikke er god nok til å bli fortalt.
Lucy hadde sovet i nærmere fire timer, men alt dette skulle selvfølgelig ikke gjøres ett sekund før jeg var nødt. Med andre ord, jeg tenkte det var på tide å begynne å skynde seg omtrent da det var på tide for ho å våkne. Jeg hadde som sagt en halvtime til rådighet. Jeg brukte 20 minutter på å lete etter mobilen, som jeg etterhvert kom på at jeg allerede hadde lagt i veska. For å spare tid.
I siste øyeblikk kom jeg på at jeg hadde glemt å spise. Derfor lapskausen, som var det første jeg kom på som ikke tok en halv evighet å lage.
Jeg hadde altså Lucy på den ene armen og lapskausen i den andre da posten kom dalende inn gjennom brevsprekken. Det var en heller uinteressant avis, også var det et brev til meg. I en blå og rød konvolutt fra jobben. I konvolutten lå det en slik julegave som vi pleier å få i disse juletider. Og en veldig gul post-it fra Anna. Det stod verken noe spesielt eller oppsiktsvekkende på lappen, men greia var lappen i seg selv. Og håndskriften til Anna selvfølgelig.
Det er nesten et halvt år siden jeg var på jobb sist, og denne lille lappen skrudde tiden tilbake et øyeblikk.
Anna kommuniserer med post-it. Rosa eller gule. Ikke vanlige, men veldig rosa eller veldig gule. På jobb ser man disse lappene overalt, med en liten beskjed fra Anna.
Jeg hadde helt glemt dette, og ble faktisk en smule sentimental der jeg satt med post-it'en i hånda.
Akkurat nå har den klistra seg selv fast til stuebordet, men jeg kommer etterhvert til å finne en ny plass til den. Hvis jeg regelmessig flytter den rundt til nye steder, kan jeg late som jeg er på jobb og plutselig har fått en beskjed fra Anna.
Angående utstillingsåpning; jeg ankom en time senere enn planlagt, etter at Google Maps prøvde å være morsomme ved å sende meg i motsatt retning av galleriet.
Men det er en helt annen historie, som ikke er god nok til å bli fortalt.
torsdag 2. desember 2010
The Radiant City
Listen carefully, godtfolk.
I morra klokka 17-21 er det åpning av utstillingen "The Radiant City".
"Kl. 01:24 den 26. april 1986 inntreffer en ulykke ved Tsjernobyl kjernekraftverk som får en av reaktorene til å eksploderer. 36 timer etter ulykken blir de nesten 50.000 innbyggerne av Pripyat, en by bare 3 kilometer unna, evakuert etter to timers varsel og med et løfte om at de ville kunne vende tilbake etter tre dager. Et område på 30 kvadratkilometer, inkludert Pripyat, ble stengt av og har vært ubeboelig siden, på grunn av radioaktiv forurensning fra ulykken.
Pripyat ble bygget i 1970 for å huse arbeiderne ved Tsjernobylkraftverket. Som mange nye byer i Sovjetunionen, ble byplanleggingen inspirert av den fransk-sveitsiske arkitekten Le Corbusier's begreper om den utopiske by, eller, som han kalte den, "the radiant city". Le Corbusier ønsket å integrere grøntområder med høyhus, i de store områdene mellom bygningene, men også under dem og på hustakene, hvilket ville skape en ”vertikal hageby”. Hans mål var å tilby arbeiderne enkel tilgang til natur og fritidsområder. Pripyat i dag er en annen slags hageby: ubeboelig for mennesker, men et tilfluktssted for dyreliv.
Den 24. juni 2010 dro Kristiansen inn i eksklusjonssonen som omgir den ødelagte Tsjernobylreaktoren. Han har brukt dette besøket som utgangspunkt for sin avgangsutstilling, som består av fotografisk materiale, video og lydarbeid".
Dette finner sted på KHM Gallery i Malmö.
Kom da!
I morra klokka 17-21 er det åpning av utstillingen "The Radiant City".
"Kl. 01:24 den 26. april 1986 inntreffer en ulykke ved Tsjernobyl kjernekraftverk som får en av reaktorene til å eksploderer. 36 timer etter ulykken blir de nesten 50.000 innbyggerne av Pripyat, en by bare 3 kilometer unna, evakuert etter to timers varsel og med et løfte om at de ville kunne vende tilbake etter tre dager. Et område på 30 kvadratkilometer, inkludert Pripyat, ble stengt av og har vært ubeboelig siden, på grunn av radioaktiv forurensning fra ulykken.
Pripyat ble bygget i 1970 for å huse arbeiderne ved Tsjernobylkraftverket. Som mange nye byer i Sovjetunionen, ble byplanleggingen inspirert av den fransk-sveitsiske arkitekten Le Corbusier's begreper om den utopiske by, eller, som han kalte den, "the radiant city". Le Corbusier ønsket å integrere grøntområder med høyhus, i de store områdene mellom bygningene, men også under dem og på hustakene, hvilket ville skape en ”vertikal hageby”. Hans mål var å tilby arbeiderne enkel tilgang til natur og fritidsområder. Pripyat i dag er en annen slags hageby: ubeboelig for mennesker, men et tilfluktssted for dyreliv.
Den 24. juni 2010 dro Kristiansen inn i eksklusjonssonen som omgir den ødelagte Tsjernobylreaktoren. Han har brukt dette besøket som utgangspunkt for sin avgangsutstilling, som består av fotografisk materiale, video og lydarbeid".
Dette finner sted på KHM Gallery i Malmö.
Kom da!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
