Å eliminere Martinsen

Det er noe av det vanskeligste som fins. Tro meg, jeg har prøvd. Hardere enn de fleste vil jeg tro. Det er faktisk over åtte år siden jeg fikk oppdraget om å eliminere Martinsen. I begynnelsen gikk jeg aktivt inn for det, siden jeg visste hvor mye som sto på spill om jeg ikke gjennomførte. Jeg lå på lur i buskene, tilbrakte en natt med kikkert i en hekk, og oppsøkte de stedene jeg visste Martinsen ville befinne seg. Likevel klarte han på de mest umerkelige måter å unngå eliminering selv om han ikke engang var klar over at han var et mål. Det var svært frustrerende til tider, å gang på gang bli konfrontert med at jeg stadig mislyktes i misjonen. Min medsammensvorne (som jeg av sikkerhetshensyn ikke nevner navnet på) begynte etterhvert å tvile på mine evner som eliminator, og det skjønner jeg godt.
Uker, måneder og år gikk stille forbi. Martinsen var tilnærmet umulig å eliminere, til tross for at han ikke gjorde noe for å prøve å unngå det. Ikke det at jeg gikk inn for oppgaven med like stor entusiasme lenger heller.
"Ja, Martinsen ja..." , "øh...tar det neste gang" og "skal bare legge opp en ny strategi først..." ble vanlige svar på spørsmål om det ikke var på tide å ta rotta på Martinsen snart. Sakte men sikkert har Martinsen selv, ved å forbli urørt, eliminert muligheten til å bli eliminert.
Nå, åtte år etter, tenker jeg fortsatt på det av og til. Men jeg prøver ikke lenger. Jeg har glemt hvorfor Martinsen utgjorde slik en trussel. Og likevel vil jeg aldri kunne tilgi meg selv for at jeg mislyktes i et oppdrag som betydde så mye den sommeren for åtte år siden.

Sjelevenn

Ingen skjønte egentlig hva ho drev med. Ho ringte meg og forklarte hva ho hadde gjort for no. Jeg håper det går bra. Men jeg har ikke vært der siden lørdag. Det ser for jævlig ut her.
Ja...jeg synes synd på ham. Det er ho som bestemmer det.
Amazing.
I dag har jeg vært på skolen. Jeg var hjemme fra halv fem til kvart på fem.
Der var du også.
Jeg hadde ett eller annet i lufta. Jeg vet ikke. Tror det var et jordbærfrø eller no sånn. Det er der ennå.
Jordbærfrø. Hva gjør du?
Det blir så mye bakgrunnsstøy, men det får gå. Jeg skal ta den neste gang. Det er umulig å treffe toner. Det er heller ikke lett å treffe strengene riktig. Det tar innmari lang tid.
Så kjapp du var, jeg har bare stemt gitaren jeg.
Faen.
Kan trær blinke?
Først er det et nummer, så er det en bokstav. Hvor langt går det? Hva er det største nummeret? Hva er det han driver med? Han er så dum.

Flashback.

En liten notabene: Jeg kan det. Ja, jeg kan det. Jeg kan det!
Han er så ekkel. Han skjønner jo ingenting. Han hadde ikke planer om å gå.
Venner med frynsegoder. Det er det det kalles.

Aldri. Aldri, aldri, aldri.

Det er noe gæærnt med føttene mine. Det er mange som blir fascinert av det. Det var fascinerende.
Jeg bare skrudde og skrudde og skrudde, og til slutt var det ikke noe mer igjen.

Ho skulle skru fra hverandre ett eller annet.
Sånn var det.

Å tro så mye at man plutselig vet

Det er viktig å ha tro på tingene sine. Det er ikke bare levende ting som trenger å bli trodd på for å ha det bra med seg selv og ellers i tilværelsen. Det gjelder å ta seg tid til å klappe tørkestativet lett på hodet og si noen gode ord til spisebordet, for å vise dem at man setter pris på jobben de gjør.
Men brått kan det bli for mye av det gode. Det er viktig å vite hvor grensa går, og hvor mye tro det er sunt å ha. Vet man ikke det, kan det få uante konsekvenser. Det har jeg lært den harde veien.
Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til mobiltelefonen min. Jeg bruker bestemt form entall selv om jeg opp gjennom årene har hatt en god del forskjellige telefoner. Jeg tror nemlig at selv om det har vært mange, så har det likevel alltid vært den samme. På en måte. Litt av den første mobilsjela som har fulgt meg gjennom alle telefonene jeg har hatt.
Uansett, selv om jeg sjelden har hatt den nyeste og best kvalifiserte versjonen, så har jeg alltid hatt DEN BESTE. Fordi den er min. Og jeg har alltid hatt en overdreven tro på at akkurat min mobiltelefon kan overkomme alt.
Dessverre nådde jeg det punktet hvor det gikk for langt, og det fikk konsekvenser.
Fordi hvis man gjentatte ganger putter mobiltelefonen i et glass med øl, for å bevise at den selvfølgelig overlever.....da dør den.