Hva sa du?

Jeg hater CSI. Det er så forbanna irriterende at de lalala -vimser rundt med det avanserte utstyret og vips! får alt ut av ingenting. Sånt kan jo ikke skje i virkeligheten. Likevel viser de sånt på TV, og lar folk få et forvrengt bilde av hva som egentlig kan skje. Og ikke.
Når jeg blir stor, skal jeg BLI sånn CSI-dude, bare for å kunne si HAHA! Det funker ikke nå, og det funka ikke før.

Ja forresten, nå har jeg slutta helt å røke. Har ikke røka i det hele tatt siden 23. september. Det var ganske rart, jeg bare våkna en morra og hadde lyst på gulrøtter istedet for Corner. Masse gulrøtter! Nå spiser jeg bare det, og har til og med bytta ut godteri med babygulrøtter. Innerst inne har jeg alltid visst at jeg ville ta til fornuft en dag.
I går var jeg på visning i en leilighet nærmere sentrum. Dette har vært hemmelig en stund, men jeg har vunnet en GOD DEL penger (nei, har ikke tenkt å si hvor mye), og nå skal jeg altså bruke litt av dem på å kjøpe leilighet. Den var innmari fin, dessuten, 75 kvadrat for 1,2 mill?! Nylig oppussa var den også. Så om alt går som det skal, flytter jeg inn der i månedsskiftet februar/mars :)

Jeg begynner på en måte et nytt og bedre liv for tia. Har bestemt meg for å gå ned ca. 15 kilo før neste sommer, bytte ut hele garderoben med rosa prinsessekjoler i str. XXXS, i morra skal jeg til frisøren og fikse hanekam, mens jeg i neste uke har en avtale med sjefen i New York Sealink Association for å finjustere på topplønna jeg får når jeg begynner i ny jobb om tre uker. For øvrig som nestsjef over avdelingene i de tretten øverste etasjene.

Dessuten så har Oslo eksplodert, Facebook gått konkurs og griser diagnostisert med svineinfluensa er sett flygende over Hardangervidda.

Drøm

Jeg og Lars-Andreas skulle ha barn, men hadde ikke barnevogn. Dermed bestemte mamma og pappa seg for å dra på oppdrag og skaffe en vogn. Mens de var borte, bodde vi i bryggerhuset på gården i Skjeberg. Akkurat hvorfor er jeg ikke sikker på. Men jeg husker det begynte å brenne i bryggerhuset, da de ankom i en mørkeblå (merkverdig, jeg husker vanligvis aldri farger) minibuss.
I bagasjerommet hadde de ikke mindre enn fire barnevogner. Det hadde nemlig vært et slags tilbud. Hvis man kjøpte fire vogner fikk man gavekort på Systembolaget. De hadde derfor også med seg to bæreposer med sprit til vårs.
Det var litt slitsomt å tenke på at vi plutselig måtte ha fire unger istedet for en, pluss at vi måtte ha alle på en gang. For hvis de kunne arve vogn etter hverandre, var det jo ikke noe poeng med fire vogner. Etter en stund fant vi ut at det gikk bra med to samtidig, siden de da kunne ha to vogner hver.
Det løste seg altså til slutt, og vi syntes også det var et godt tilbud.

En absurd blogg

"En absurd historie" vil ikke lenger bli lagt ut her, men har derimot fått et helt eget sted å være. Den fortjener det.

http://en-absurd-historie.blogspot.com/

"En absurd historie": Fortsettelse 1

fortsettelse fra http://ida-myplace.blogspot.com/2009/10/en-absurd-historie-begynnelsen.html

Det neste som skjedde kom brått på meg. Etter mine filosofiske erfaringer jeg tidligere hadde hatt, trodde jeg at jeg ville være innestengt i dette kalde, tette og skumle rommet en del lenger enn det jeg egentlig var. Fordi jeg ved kidnappelsen hadde blitt fratatt alt jeg hadde av både kreative og kommunikasjonsverdige ting, hadde jeg nå ingen kontakt med omverdenen. Denne tilstanden gjorde meg liten, redd og uten å vite hva jeg skulle gjøre for å prøve å sende noen SOS-signaler. Jeg lå der på det harde og kalde steingulvet sikkert ikke mer enn noen timer, som føltes som år, før en mann kom og slepte meg inn på et kontor.

Det satt et høyt, slankt og blondt kvinnemenneske bak et mahogniskrivebord med fullt av permer, dokumenter og kontrakter flytende omkring. Og mens jeg satt der slo det meg... dette minnet meg om en film jeg en gang hadde sett. Med Julia Roberts og Mel Gibson i hovedrollene. Jeg kjente meg igjen i den... jeg var i villrede. Hva ville hun? Jeg følte på meg at jeg burde skjule noe, men jeg hadde ingenting å skjule. Hva hadde jeg egentlig med disse folkene å gjøre? Kidnappelsen? Drapet? Jeg visste ikke...

Da hun begynte å snakke , kunne jeg høre et snev av redsel som kom og gikk. Hun ville vite hvor disketten var. Jeg prøvde den kjente og kjære -Hæ? Hva mener du?
Det hørtes kanskje ut som løgn, men jeg fortalte i det øyeblikket sannheten og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få overbevist den bestemte kvinnen. Jeg visste ikke om noen diskett. De eneste diskettene jeg hadde var de jeg hadde hjemme som inneholdt mine filosofiske tanker om all meningsløsheten som var ute og gikk i samfunnet vårt. Men det var vel ikke de hun ville ha? Hva ville hun med dem? Jeg var fortapt, jeg gråt, jeg trampet i gulvet, jeg skrek! Hva kunne overbevise dette forferdelige, bestemte og sta kvinnemennesket at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre? Kunne jeg være bare et tilfeldig offer her?
Nei, jeg måtte ha den disketten, ellers... ellers hva? De truet med alt. Torturering, bank, legge meg på en stekeovn... hva skulle jeg gjøre? Jeg visste ikke noen ting. Så bar mannen meg ned i det mørke, kalde rommet igjen. Jeg var liten og redd. Jeg var ensom og hjelpeløs.

Da jeg senere våknet med hodepine og ryggsmerter, satte jeg meg opp etter veggen. Ryggsmertene kom sannsynligvis av det harde steingulvet jeg hadde som liggeunderlag. Innerst inne innså jeg at jeg aldri i hele mitt filosofiske, meningsløse liv hadde kjent meg så fortapt som nå. Jeg visste ikke hvor jeg var, ingen andre visste hvor jeg var, folkene jeg hadde med å gjøre trodde jeg hadde noe jeg ikke hadde... situasjonen var umulig. Hvordan skulle jeg klare å rømme? Hvem ville tro meg? Hvem ville noen sinne finne på å lete etter meg -her? Jeg så meg om. Det var mørkt. Jeg skimtet en dør i enden av rommet og jeg antok med mine egne beregninger at rommet var omtrent 10 kvadratmeter stort. Jeg bare satt der og prøvde å finne noe å tenke på. Tanken på å rømme ut i friheten var for lengst fordunstet. Det eneste å spise i det mørke rommet, var et titalls bokser med Pingvin saltpastiller som stod i et hjørne ved døra.

...fortsettelse følger...

"En absurd historie": Begynnelsen

Som tidligere nevnt, skrev jeg og Kayla en bok høsten 2001. Den vil vi nå dele med omverdenen ved å legge ut litt og litt på bloggene våre. Av og til. Ikke fordi vi tror noen vil ha glede av å lese den, men fordi det er det nærmeste den kommer en utgivelse.
Om det skulle ha seg at noen leser historien, og undres over noen av orda eller bøyingsformene vi har valgt, undre ei lenger. Det er bevisste valg fra vår side og vi fant stadig glede i å lage våre egne ord. Ikke minst er boka full av selvmotsigelser.

Enjoy.

Begynnelsen:

Kap. 1. FANGET

En dag i august var min skjebnedag. Jeg følte meg for en gangs skyld kreativ og verdig nåtidens modernisme. Men de virkelige følelsene for omverdenen satt dypere inne. Jeg følte på meg at et forferdelig uvær ville komme. Plutselig stoppet en lastebil ved siden av meg, føreren steg ut, tok tak i rompa mi og kastet meg med hodet først lengst inn i den mørke, skumle, mystiske containeren som lastebilen inneholdt.

Først fikk jeg en følelse av at containeren var grønn og ikke gul, men siden har jeg innsett at fargen faktisk var blå, spooky... - noe publikum bedre kunne iaktta fra utsiden.

Allerede fra det øyeblikket jeg kjente hendene hans på rompa mi visste jeg at jeg var fortapt. Kanskje ikke at jeg ville bli drept, men noe mye, mye, mye VERRE!! -Nemlig ensomheten...

Etter å ha vært innestengt i den tenkte grønne containeren begynte uvissheten å gnage. Og jeg fikk denne fryktelige, intense innestengte følelsen som jeg aldri hadde hatt før. På daværende tidspunkt kunne jeg se for meg min egen begravelse og den tanken skremte meg!

Så da min kidnapper stoppet bilen for å ta meg ut, fant han meg som et hulkende, ynkelig, skjelvende vrak helt innerst, trengt opp i et enslig hjørne. I et kort øyeblikk syntes jeg at jeg så et glimt av medlidenhet i øynene hans. Men det gikk fort over. Han var stor og atletisk og når jeg så nærmere på han, antok jeg at han var omkring 180 i høyden og 85 kg tung. Mørkt hår og noen fregner på nesa. En rødaktig tatovering viste seg etter hvert på hans høyre skulder.

Da han sto over meg for å ta meg med ut av bilen, så jeg en mulighet til frihet. Jeg reiste meg halvt opp, sparket mannen i skrittet og løp ut av bilen for godt -trodde jeg. Tankene mine raste avsted og jeg visste ikke mitt eget beste. Hadde jeg visst hvor farlige disse folkene var, hadde jeg den dag i dag stoppet av respekt. Jeg hørte skudd og snudde meg og var i det øyeblikket vitne til min kidnappers henrettelse. Da gikk det opp for meg at denne gjengen nyttet det ikke å gjemme seg for. Jeg var helt lamslått av at det hadde hjerte til å drepe -selv en av sine tilsynelatende egne ansatte. Hvor langt var disse folkene villige til å gå og hva hadde jeg, en stakkars filosoferende student, med dette å gjøre?

Senere ville jeg komme til å angre på at jeg stilte meg dette spørsmålet...

I neste øyeblikk kjente jeg en vond, stikkende smerte i underlivet... Jeg hadde fått mensen! Og på samme tidspunkt kunne jeg kjenne at noen grep tak i meg og førte meg inn i et mørkt rom i en bygning i byen Halden, i Østfold, i Norge, i Europa, i verden på kartet, for dere som måtte befinne dere et annet sted der ute i verden.

Fra det øyeblikket så jeg mitt liv som en passerende revy og visse ting og minner dukket opp. Jeg husker jeg kjente et hardt slag i hodet, som utløste en enorm smerte og resulterte i at jeg segnet om på det kalde steingulvet... Brrrr...

...fortsettelse følger...

Sakado

Lørdagen begynte 6.30. Det er fryktelig tidlig til å være lørdag eller en hvilken som helst annen dag. Bilen til mamma oppførte seg monstermerkelig så jeg fikk oppdrag som privatsjåfør til og fra jobb på Østfoldhallen. Teorien er at bilen har brukt en ukes tid på å planlegge dette. Jeg har aldri stolt på Nissan.

Dermed, Østfoldhallen tur-retur på morrakvisten, og sannelig ble det ikke en tur til Sverige også. Det var visst en nøkkel som smøg seg inn i lomma mi på fredag, men glemte rent å smyge seg ut igjen på kvelden. Lørdag morgen ti over åtte ble nøkkelen høytidelig overlevert til Marie, og så dro vi hjem til frokost. Jeg og Rød. Det var bare jeg som spiste.

Jeg følte meg usedvanlig produktiv, noe som resulterte i at hele min ringe bolig var skinnende ren noen timer senere. Det kan ha vært overdriveldse. Jeg hater å vaske, så ingen av mine ringe boliger kommer noensinne til å være skinnende rene. Ikke hele på en gang. Men det lukta i hvert fall grønnsåpe etterpå, og det er det viktigste.

Ettermiddagen kom og det var på tide å tre inn i rollen som privatsjåfør, atter en gang. Vi kjørte innom Biltema og jeg brukte mine siste kroner på en lenge etterlengtet jekk (nå kan vinteren bare komme). De bilene er så kravstore. Skal bli godt den dagen de flytter hjemmefra og begynner å tjene sine egne penger.
På vei hjem gikk diskusjonen ut på hvorvidt det er urettferdig at mennesker kan smitte griser med svineinfluensa når grisene ikke kan smitte oss tilbake. Konklusjonen var at det er urettferdig. Overfor grisene.

Lørdagskvelden tilbrakte jeg hjemme med Mario og Zelda. Henta det eldgamle tv-spillet som jeg er deleier i (bror eier halvparten), begynte med Hotel Mario og avslutta med å nesten runde Zelda. Det var dritmorsomt. Har jo ikke spilt tv-spill siden steinalderen!

Ja forresten, om jeg skulle finne på å skrive en bok til så blir det bok til Sara, som uttalte:
"Du er akkurat sånn forfatter som jeg hadde lest bøkene til! Gidder ikke lese no bok før du kommer med en".
Vel, hva gjør man vel ikke for at dagens ungdom skal ta del i skjønnlitteraturens besnærende, men akk så vidunderlige verden?

Besøk av Thomas

Det hamrer og slår og bråker og det er ikke måte på. På utsia altså. Utsia veggen på soverommet.

Jeg sover så lenge som overhodet mulig om morran. For jeg er et nattvesen, ikke et morravesen. De siste dagene derimot, har det ikke vært mulig å sove lenger enn til ti over halv åtte. Det er en smule trist, siden jeg ikke legger meg før i ett-to tia når jeg vet at jeg ikke skal tidlig opp dagen etter. Huset får nemlig makeover på framsia. Og sånt går høylytt for seg.

Da jeg kom hjem fra jobb i går fant jeg en håndskrevet lapp på døra mi:

"Hei!
Vi kommer til deg
i morgen 151009
ca kl 7.30 for å
bytte vindu.
Hilsen Thomas"

Faen, tenkte jeg. Da må jeg stå opp tidlig. Så gikk det over, siden jeg kom på at jeg begynte 8.30 i dag, og måtte stå opp tidlig uansett.

Jeg rakk akkurat å panikkrydde litt på soverommet før det banka på døra kl. 7.43. Av diverse grunner åpner jeg aldri døra hvis jeg ikke vet hvem som står på utsia, så av gammel vane ignorerte jeg bankinga en liten stund. Men det var Thomas som sto på utsia, klar for å bytte vinduet mitt. Jeg har aldri opplevd et vindubytte før, så noe tidsperspektiv på hvor lang tid sånt tar, det har jeg ikke. Men jeg regna med at jeg kom til å komme en 5-10 minutter for sent på jobb siden det bare var et kvarter til jeg måtte kjøre. Thomas lo litt for seg selv mens han sa at det kom til å ta 2-3 timer.
Jeg hadde ikke spesielt lyst til å stå opp tidlig i morra også, så det endte med at Thomas og vennene hans fikk nøkkelen og fiksa et skinnende, helt nytt vindu til meg mens jeg var på jobb.

Men de glemte å støvsuge etter seg.

Ting jeg har funnet ut de siste dagene

- Trærne har blitt gule
- Hver morgen står det en kæll på utsia soveromsvinduet (og jeg bor i 2. etasje)
- Det er ikke spesielt behagelig å være sjuk i et hus som får makeover. Neste gang drar jeg på jobb istedet.
- Nesespray funker
- Kjøttdeig overlever ikke en uke i kjøleskapet
- Det er fullt mulig å se på tv åtte timer i strekk
- Det er ofte svært underholdende å se på dr. Phil, men når programmet består av en prest som i en time forteller at homofile ikke skal få gifte seg fordi den store eventyrboka bestemte det for 2000 år siden, og halvparten av publikum gir ham stående applaus, da føler jeg sterkt for å hoppe inn i tv'n med ett maskingevær i hver hånd.
- Hvis man skal gå rundt i stua i mørket, er det dumt at det ligger små plastposer på gulvet
- Rødvin smaker fortsatt temperert hæggel
- Det er vanskeligere å være ung nå enn det var for 40 år sia (ja...)
- Det går faktisk helt fint å drikke pepsi uten sugerør
- Det tar eksakt 35 minutter å kjøre til Rygge. Hver gang.

- Printeren min lager sine egne farger

- Jeg liker fortsatt ikke hvordan Angel slutter

- Det kommer til å bli flere lister som denne.

Buffy

Buffy the Vampire Slayer.
Det klinger bra, gjør det ikke? Musikk. Buffymusikk...
Jeg eier samtlige episoder av tv-serien fra 1996, men det er noe de fleste vet.
Jeg husker jeg så på et par episoder her og der da det gikk på tv, men syntes ikke det var overstadig oppløftende den gangen. Jeg husker jeg likte Oz. Oz var tøff.

Først for noen år tilbake, er ikke helt sikker på hvor mange, så jeg noen episoder igjen. De var fra sjette sesong, i hvert fall noen, men kanskje ikke alle. "Tabula Rasa" og "Once More With Feeling". Og et par til, husker ikke hvilke. Uansett så tenkte jeg at jeg var nødt til å finne ut hva dette egentlig handla om, og gikk dermed til anskaffelse av første sesong Buffy.

To dager senere begynte jeg på sesong to, og sånn fortsatte det i omtrent samme tempo. Jeg husker jeg utvikla et slags mønster i hverdagen. To episoder Buffy. Røykepause. To episoder Buffy. Røykepause. To episoder Buffy. Røykepause. Til slutt var det uunngåelige ikke lenger unngåelig. Sesong sju. Siste episode, siste sesong. "Chosen". Jeg satt lenge og stirra tomt inn i tv'n etter at den var ferdig. Ikke mere Buffy... What am I gonna do now?

Ja, hva annet kunne jeg gjøre enn å begynne på nytt igjen? Det var umulig å se for seg et liv uten Buffy, Willow, Xander...og ikke minst Giles. Så jeg ønska meg selv welcome to the Hellmouth og starta fra begynnelsen igjen. Og igjen og igjen og igjen. Det er faktisk like givende hver gang man ser en episode, uansett hvor mange ganger man har sett den før. Nå er det en god stund siden sist, faktisk så lenge at jeg har rukket gjennom fem sesonger av Angel. To ganger. Og jeg ser ikke lenger seks episoder om dagen. Jeg har fått meg et slags liv siden den gang.

Hva er det som gjør at jeg ikke kan leve et fullverdig liv uten Buffy? Jeg elsker karakterene, og jeg elsker humoren. Ikke minst elsker jeg monstrene og vampyrene (det finnes SNILLE vampyrer! Tenk det!). Dessuten, hvem ville vel ikke heller gått på en skole hvor bibliotekaren er på hemmelig oppdrag og rektor er en slange? Og hvor man er med i en gjeng som dreper monstre på fritia? Buffy er det beste som har hendt tv'n min i hvert fall.

Og nå! Nå har jeg fått tak i sesong åtte! Jeg har hele tiden vært klar over at den har vært der ute, men jeg har ikke gjort noe med det. Sesong åtte er nemlig i tegneserieformat, og jeg har ikke helt sett for meg å ta det skrittet og følge karakterene i en annen form enn den jeg kjenner fra før. Men jeg har alltid visst at jeg skulle gjøre det en vakker dag. Den vakre dagen har altså kommet. Jeg fikk det lille dyttet jeg trengte, og har nå begynt å LESE "Buffy the Vampire Slayer". Så langt har jeg bare lest fire sider, har derfor ingen formening om jeg liker det jeg ser. Eller ikke.
Spennende er det i hvert fall.

Ida

Jeg er født i stjernetegnet Krepsen. Jeg passer til beskrivelsen av en kreps, men har også noe vannmann, tyr, steinbukk og skytte i meg. Og litt av alle de andre stjernetegna.
Jeg er lat, morsom, undrende, flink, stygg, kjedelig, sosial, smart, trist, glad, harmonisk, sinna, dum, pen, usosial, imøtekommende, hjemmekjær, stressa, lei, utspekulert, god, slitsom, uunnværlig, melankolsk, nervøs, sikker, irriterende, inkluderende, snill, pussig.
Jeg er ekte.

Noen ganger tror jeg på nisser, vampyrer, alver, og at døde ting lever. Andre ganger ikke. Jeg tror ikke det finnes guder, Jesuser, engler eller andre ting som bibelboka forteller om. Jeg liker kristne mennesker like godt som andre mennesker, bare de holder troa si for seg selv, siden tro er en privatsak.

Jeg liker å sove halve dagen og være våken om natta. Jeg liker å drikke alkohol når det er mørkt ute, og noen ganger når det er lyst. Men jeg liker også cola, vann og appelsinjuice. Og red bull. Jeg liker red bull.

Jeg synes Willow Rosenberg er tøff.

Når jeg blir stor vil jeg bli politi, bibliotekar, fotograf, fengselsbetjent, heks, journalist og danser. Jeg vil bo i London, Berlin, Glasgow, Malmö, Sydney, København, Roma og Paris.
Noen ganger synes jeg at jeg er for lite sammen med venner. Men jeg liker å være alene. Jeg må ikke ha folk rundt meg hele tia. Jeg bor alene, og elsker det.

Jeg liker dyr kanskje litt bedre enn mennesker, men er allergisk mot de fleste av dem.
Selv om jeg fikk velge, ville jeg ikke vært noen andre enn meg selv.

Jentefest

I går hadde vi "Ingen-trenger-å-dra-til-syden-for-at-vi-skal-ha-fest"- fest. Det sier seg selv, men for de som er født med litt mindre kapasitet enn andre, skal jeg forklare hva slags fest det er.
Det begynte med idèen om å ha jentefest hos Nina når foreldra hennes skulle dra til syden. Men, kort fortalt, så begynte det å brenne i en bil, og noen dro ikke til syden likevel. Denne festen var derfor et bevis på at vi ikke lar oss stoppe av en avlyst sydentur, men genialt nok flytta festen litt nærmere sentrum. Til sister street.
Med ni jenter i stua (pluss en med skjegg) ble sing star dratt fram fra mørket og en hel del opprinnelig bra sanger ble radbrukket i løpet av kvelden.
Etterhvert dro vi på byn, og jeg havna på Feelgood for første gang i mitt flerårige liv.

Føler en sånn kveld et par ganger til!