Høst

Torsdag

Det første kunstverket

I går investerte jeg i klovnefargestifter og en tegneblokk, og Lucy satte av sted i sin fars fotspor. Resultatet ble vår aller første kjøleskaptegning:

Vinterklar i Drammen

Nå har vi altså fløtta vårs te Drammen og blandt annet blitt eiere av en såkalt peis. En peis er en finurlig sak. Den trenger trær for å brenne, og trærne skal helst være delt i mange små biter. Hvis man da ikke har en skikkelig stor peis. Men det er få peiser som har plass til et helt tre, og vår peis er ikke en av dem.

Derfor har vi gått til anskaffelse av ved (trær i småbiter).

Litt upraktisk er det med garasjeved, vi har ikke peis i garasjen (ennå), så veden fikk more seg med en trillebårtur fra garasjen til kjelleren. Å, hva veden må ha opplevd.

Én var uheldig og falt ut, men det gjorde ikke så mye sa den. Det var ikke så langt ned og til slutt endte den opp der den skulle, på samme sted som vedvennene.

Vinteren kan nå bare komme, for vi har ved på veranda'n...

...på den andre sia av veranda'n...

...og litt i kjeller'n.

Hvor er posene til gølvet?

Det skal pakkes, bæres, finnes, lukkes og lastes. Og vaskes. Her er det lov å vaske klær klokka tre om natta, derfor har jeg ikke begynt å vaske enda. Senere. Først er jeg nødt til å pakke sammen gølvet.
Bit for bit er det tatt fra hverandre, Lucy hjalp til, det er stabla akkurat innen rekkevidde for små hender, og må derfor legges i poser før i morra tidlig. Men hvorer gølvposene? 


Jeg er sikker på at jeg regelmessig har beskuet dem, men når de skal gjøre nytte for seg er de søkk vekk. Borte. Missing. Og jeg blir stressa. Har jeg først pelt fra hverandre gølvet så må det også pakkes ned før jeg kan begynne å pakke noe annet. Det aller verste er at det ikke er mye igjen å pakke og jeg hadde helt sikkert blitt ferdig i kveld hvis det ikke hadde vært så fordømt viktig å pakke gølvet først! Nå er det for sent.

Må. Pakke. Gølv. Først.

Talte dager

Mang en epoke er avsluttet siden sist. Malmö har vi forlatt og sommeren, som bare så vidt hadde begynt, er bare et vagt minne. Aldri mer soling i Folkets Park, aldri mer smoothie på Redfellas og aldri mer midsommar i Pildammsparken.

Nå skal vi til Drammen.

Bernards tid er også forbi. Det er lenge siden jeg har fortalt noe om Bernard. Eller Nard.
Bernard døde på ferie. Han var på ferie i Halden de siste månedene, og det er ikke så ille gæli tror jeg. Å dø på ferie.

Dagene i Halden er snart talte de også. Hvis alt går som det skal. Lucy har flytta tre ganger, og Drammen vil bli det fjerde stedet ho bor. På akkurat under ett år. Lucy er bereist, men ho vet det ikke selv. Eller vet ho det? Ho vet mer enn vi tror.

Aldri mer Halden.

Midsommar i Pildammsparken

Man kan spise både gress, hårstrikker og klosser

I dag skulle vi på loppis i Folkets Park klokka ni. Vi bruker ikke vekkerklokke lenger, på grunn av den levende vekkerklokka som alltid begynner å skravle mellom sju og halv åtte. For en gangs skyld, akkurat den dagen vi skulle opp og tidlig avgårde, sov vekkerklokka til ti på ni. Den norske værdama som tror ho prater svensk fortalte at det skulle bli 28 grader i dag, og jeg tviler virkelig ikke. Allerede da vi gikk klokka ti angra jeg på at jeg hadde kledd på meg i det hele tatt.

På vei til barnloppis i Folkets Park.

Det var ikke bare vi som fant veien til parken i dag.

Trøtt i varmen og folkemylderet.

Ved lunsjtider plukka vi blomster, spiste kylling og litt gress. Spesielt de blomstene som ikke hadde blomst på seg (les: stilker) var fryktelig fine og så ut som de smakte innmari godt, men vi rakk ikke å smake på dem.

Endelig fikk vi tak i solskjerm til vogna! No more dra vogna etter seg fordi sola står på feil sted, og dessuten blir det mye bedre luft inni der nå som trekket ikke trenger å være der for å beskytte mot sola lenger.

Pause på Debaser før vi dro hjem.

Man blir tørst av sånt

Det er krise når dagen såvidt har passert midten og kjøleskapet har "glemt" å fortelle at det bare er én cola igjen. Middagen ble redda ved at en drakk red bull og den andre cola. Det var en ramlösa igjen også, men ingen hadde lyst på den. Lille drikker bare vann og det finnes i springen. Ho har ikke de samme problemene som oss.
Om kvelden blir man tørst igjen, så den ene tok en red bull til mens den andre var litt i villrede. Ramlösa'n ble fortært en gang mellom midten og kvelden, noe som betydde at valgmulighetene var svært begrensa. Den andre gikk likevel til kjøleskapet for å lete en gang til,  fant ikke cola, men appelsinjuice. Det er merkelig. Vi drikker aldri appelsinjuice og det er derfor ingen grunn til å kjøpe det. Men det var flaks. Den andre slapp å legge seg tørst.

Tørst blir man. Lille har i disse dager funnet ut at ho ikke trenger å gjøre ting ho egentlig ikke har lyst til. Som for eksempel å ligge på ryggen. Dessverre er det sånn at noen ganger er man nødt til å ligge på ryggen en liten stund, men der er vi nok uenige. Ho blir monstersinna, og jeg prøver å formidle at man mååå ligge stille uten å snurre for å skifte bleie, men ho formidler mye sintere og høyere at ho ikke er det spor enig i akkurat det. Man blir tørst av sånt.

Appelsinjuicen er borte og klokka er så altfor, altfor mye.

Juni

Hva skjer i juni? Jo, i juni skal vi kjøpe bil. Igjen. Syns ikke vi gjør annet enn å kjøpe og selge og kontrollere og fikse og fra tid til annen kræsje biler på den ene eller den andre måten. Stasjonsvogn skal det være, og selv om jeg dyrt og hellig lovte (meg selv) for en tidsalder siden at jeg aldri skulle sette min fot i en stasjonsvogn så vet jeg at livet kompliseres en god del uten.
Er det noen som har en stasjonsvogn til overs, så syng ut.

Spiser et kinderegg i mens.

17. mai 2011

Det å ikke bo i Norge er en god unnskyldning til å gå i joggedress på 17. mai. Derfor gjorde jeg det. Lucy hadde på svart kjole for anledningen, og ellers ble dagen feira ved å se litt på Simpsons og leke med soppen og skolebussen på alfabetlekematta som tar opp godt over halvparten av stua.
Om kvelden fortsatte feiringa med leilighetsjakt på Finn.no, men dette ble noe avkorta på grunn av ekstremt treg internettforbindelse og det faktum at vi ikke har bestemt hvor vi skal bo.

17. mai er en staselig dag, det, og neste år kanskje vi går for flagg, pølser og is. Og ballong.
Men også kanskje ikke.

Kjære nabo

Jeg er så glad for at du er naboen min. Om alle hadde vært like smilende, trivelige og hjelpsomme hele tia, tenk så kjedelig tilværelsen hadde blitt. Verden trenger surmegger som deg.
Om du er like udregelig mot alle eller om det er spesielt meg/oss som byr deg i mot, får jeg kanskje aldri vite. Vi flytter jo snart. Første gangen jeg traff deg i oppgangen forsto jeg raskt at du er redd for barn. Nå er det egentlig på sin plass å følge opp med "ta det med ro, de biter ikke", men jeg følger ikke reglene nå og Lucy har fått to tenner.

Jeg vil gjerne gjøre deg oppmerksom på et par ting.
For det første så var det ikke vi som oversvømte kjøkkenet ditt. Selv om du måtte tenke at det er logisk siden vi bor rett over deg, så har det seg faktisk sånn at vi flytta inn rett etter at din kjære bolig nesten drukna.
Grunnen til at jeg parkerer barnevogna nederst i trappa er egentlig ganske enkel å forstå. Jeg gjør det fordi det er fysisk umulig å ta med vogn, barn og tre poser opp trappa samtidig. Jeg gjør det ikke for at du skal brenne inne når bygget plutselig overtennes i løpet av de 30 sekundene den faktisk står der. Om du mot formodning trenger å komme deg irrasjonelt raskt ut på gata og ikke klarer å liste ut hvordan du fint kan passere vogna på høyre side, har du andre, større problemer som jeg ikke har tenkt å gå inn på nå.

Jeg forventer ikke at du tilber lufta jeg puster i, men når noen smiler til deg og sier hei så er det vanlig folkeskikk å hilse tilbake. Det er derimot ikke vanlig å himle med øya og fnyse. Jeg forstår at du ikke har spesielt lyst til å være hyggelig, men det tar ikke mange kalorier å late som.

Jeg er en moderne pike som klarer meg utmerket selv. Utallige ganger har jeg manøvrert vogna over terskelen og ned trappa med én hånd samtidig som jeg holder døra for meg selv med den andre. Det går helt fint. Jeg trenger ikke hjelp med det selv om jeg takker ja når de andre naboene tilbyr seg å holde døra. At du mener jeg ikke trenger hjelp er et kompliment, men da vi begge var på vei ut og du gikk først, var det nødvendig å smelle igjen døra rett foran oss?

Antakelig var det høyst nødvendig. Du hadde nok fryktelig dårlig tid fordi du var litt sent ute til ansiktsløftningstimen, mumifiseringsklassen eller pensjonistyoga.
At du har runda 60 betyr ikke at du kan oppføre deg som du vil mot de som er yngre. Det betyr ikke nødvendigvis at du er klokere enn meg.
Det betyr bare at det er du som dør først.

Emmaljunga City Cross!

Hjemme alene en lørdagskveld, en sen lørdagskveld som i et tidligere liv ville blitt omtalt som tidlig. Tid til å tenke på alt man ikke rekker å tenke på når jungelbarnet prøver å komme seg over gulvet ved å hyle så høyt hun kan, eller insisterer på å høylytt utforske verden opp-ned.
Sånne kvelder samles tankene nok til at det går opp for en at livet kunne vært bedre. Man kan ha innsett det for lenge siden at det er en bit som mangler, men man har ikke visst hvilken bit eller hvor man skal lete for å finne den. Jeg fant den i går.
Jeg lette på blocket.se og opplevde at lykken var innen rekkevidde. Den manglende biten het Emmaljunga City Cross og bodde i Vellinge. Tilfeldigvis gikk søndagsturen i dag til Vellinge og vi kom hjem igjen med en hvit passasjer.

Jeg vet at jeg elsker vogna selv om jeg bare har trilla den noen få meter.
Jeg vet at Simo'n allerede er pakka vekk i boden.
Jeg vet at lykke kan kjøpes for penger.

Emmaljunga City Cross?

Vogner har ikke brydd meg. Vi har en gigantisk Simo som har funka veldig bra i 7 måneder, men nå er jeg lei. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli vogngal (det er jeg egentlig fortsatt ikke...), men nå VIL JEG HA NY VOGN!

Jeg vil ikke ha en hvilken som helst vogn. Jeg vil ha Emmaljunga City Cross. Den er svindyr å kjøpe ny, så jeg har gjennomsøkt både Finn og Blocket denne lørdagskveld og konstatert at mulighetene finnes.

Lykken er komplett med Emmaljunga City Cross.

Dags att deklarera

Jeg får noia av selvangivelser. Liker dem ikke. Spesielt ikke den i år. Den er ekstra dum. Jeg har fått penger fra jobben, fra Försäkringskassan, både sjukepenger og foreldrepenger. Jeg har betalt skatt til både Norge og til Sverige, og jeg må plutselig krysse av for "Samboer med felles barn".
Grøss..
Jeg har sett på den, det har jeg gjort. Jeg er flink til å åpne post, både elektronisk og vanlig. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Nei, det er ikke det...vanskelig å åpne post...

Jeg har selvfølgelig klare planer om å ringe den godeste herremann som hjalp meg med skatten sist. Men først må jeg bla i den svarte permen og håpe at jeg har tatt vare på alle lappene som forteller om penger og skatt. Sannsynligheten for at jeg har tatt vare på alle lappene er tett opptil 100 %. Jeg tar vare på papirer i tilfelle jeg trenger dem senere. Og i tilfelle jeg ikke trenger dem men angrer på at jeg ikke tok vare på dem likevel.

Jeg later som jeg ikke har tid til å se i papirene selv om jeg vet at jeg har dem. De er ikke langt unna. Men jeg har bare ikke tid. Ikke før fristen til å levere nesten har gått ut. Da ser jeg litt i papirene, hasteringer til Skatteetaten, skriver noen summer, krysser av i noen bokser, leverer før klokka tolv og håper på det beste.
Hvert år krysser jeg av på hvilken målform jeg vil ha neste selvangivelse på, og om jeg vil ha den elektronisk eller papirisk, og hvert år leter jeg etter det siste alternativet som de alltid glemmer å sette på før de sender dem ut:

"Jeg trenger ingen selvangivelse neste år. På alvisk".

Som om det ikke var nok med én.
I dag kom posten, som den alltid gjør. Som nevnt er jeg god på å åpne post, og derfor gjorde jeg så.
Det var bare én post. Et tjukt brev i A4-størrelse. Fra Skatteverket så klart.

DAGS ATT DEKLARERA, skrek brevet i trynet mitt.

Digg. Det hadde ikke falt meg inn at jeg skulle pines til å levere selvangivelse til Sverige også. Jeg har ikke sett på den enda. Å åpne post er én ting, men jeg er faktisk under middels flink til å lese den. Det gjelder all slags post, ikke bare selvangivelser. Jeg har faktisk fått post om at jeg har fått post. Den ligger på ICA og venter på at jeg skal hente den. Det er en bok. Jeg skal gå og hente den nå, og en eller annen gang i nær framtid skal jeg angi meg selv to ganger.

ANGST.

Folkets Park

Her er det fortsatt vår, og vi har faktisk hatt 16-17 grader en dag. 

I går tok Lars-Andreas en kunstpause (ha ha osv.), og så gikk vi til Folkets Park. 

Akkurat i går var det ikke sol, men det var fortsatt vår likevel.

Vår i Malmö

Sova Hela Natten

Jeg kom tilfeldigvis over en sovekur som skal få babyer til å sove natta gjennom. "Sova hela natten" heter den. Personen bak kuren er en svensk dame ved navn Anna Wahlgren.
Anna Wahlgren har laget en detaljert oppskrift som skal følges til punkt og prikke, og vil resultere i en baby som sovner av seg selv og sover hele natta innen en måned er omme. Jeg begynte å lese denne lange avhandlinga, og ble mer og mer fascinert jo mer jeg leste.

Hovedpunktet er at man aldri skal løfte opp babyen av senga når den først har lagt seg. Babyen gråter fordi den er redd, og tror det er noe farlig i umiddelbar nærhet. Om man da løfter babyen opp for å trøste, så bekrefter man med det at det faktisk er en fare som lurer, og at babyen hadde helt rett i å gråte og være redd. Men det er ingen fare, og man vil jo ikke villede den stakkars babyen.
Hvis man derimot gjør det rette, altså ingen verdens ting bortsett fra å stå og se på at babyen ligger og gråter, da skjønner den at det ikke er noe farlig der likevel, og lærer seg til å ikke gråte.
Merk at dette skal gjøres med babyer helt ned i 3 mnd som ikke forstår sin egen eksistens, men som selvfølgelig må tenke så langt som at farer ikke dukker opp i tide og utide.

For å få babyen til å forstå at den skal sove i senga, skal man legge den på magen med armene opp ved siden av hodet og holde den fast. Trykke den ned i madrassen. En hånd på bleia og en hånd på den lille ryggen. Det faktum at antall tilfeller krybbedød gikk ned med 90% etter at man begynte å anbefale ryggsoving i stedet for mage, er nok bare et artig sammentreff. Altså, et spedbarn kan snu hodet sitt så enkelt, helt av seg selv rett etter fødselen. Det har nemlig Anna Wahlgren sett.

Neste steg er å lage en liten remse som skal gjentas hver gang babyen skal sove. Det kan være hva som helst, for eksempel "Jeg vet ikke hvordan man tar vare på et barn og burde egentlig heller ha skaffa en Tamagotchi ".
Denne remsa skal gjentas til babyen sover, eller i hvert fall til den ikke gråter mer. Men ikke mer enn seks ganger. Da skal man gå ut av rommet. Om babyen illskriker skal man ROPE REMSA FOR Å OVERDØVE SKRIKINGA mens man holder fast den lille kroppen så den ikke får bevegd seg.
Jeg skjønner jo greia. Når jeg selv er redd eller trenger nærhet, så er det ingenting som er bedre enn å bli tvunget ned på magen og holdt i jerngrep av noen som er hundre ganger større og sterkere enn meg, mens vedkommende roper et rim inn i øret mitt.

Natt er natt. Da skal babyen altså ikke opp av senga. Om den skulle være så dum å bæsje i bleia etter klokka sju (den har jo hatt minst 3 mnd på å samle såpass livserfaring at den burde ha lært at bæsjing, det gjør vi om dagen. Ikke når den må, men når det passer foreldrene), så må den forstå at bæsjen blir der til neste morgen. Det er jo i grunn en grei løsning. Jeg prater nå av egen erfaring. Vi kjøpte nemlig en inotyol-salve (sårsalve) som nå etter 5 mnd ennå ikke er åpna, og det ville jo vært synd å ha brukt penger på den salva også ikke bruke den. Da er det snedig å ha en baby som har ligget i senga si hele natta og våkner med verdens såreste rumpe. To fluer i en smekk.

Anna Wahlgren har også lagt ut mailveksling mellom Anna Wahlgren og en mor som har prøvd SHN-kuren på sin 17 mnd gamle sønn. Den lille gutten var så frustrert at han satt i senga si og dunka hodet mot sprinklene. Igjen og igjen. En natt hadde han dunka hodet så intenst, at morgenen etter hadde senga flytta seg 70 cm ut fra veggen. Han hadde store blåmerker i panna.
Anna Wahlgren roste moren til gutten for at ho hadde fulgt reglene og ikke løfta ham opp.

Enough said.

"The Zone of Alienation"

Utstillinga til Lars-Andreas, på Galleri Lilith Waltenberg

Farmor

Farmor skulle vært 82 år nå, men ble bare 72.
Farmor var glad i barn og levde for familien. Ho var dagmamma i flere tiår, og hadde passa omtrent alle barna i gata der ho og farfar bodde.
Ho syntes nok det tok fryktelig lang tid før det kom barnebarn, og gikk nesten fra sans og samling da de endelig kom.
Vi var mye sammen med farmor og farfar da vi var små, og det var alltid morsomt. Vi spilte spill, og farmor lot oss alltid vinne. Ellers fikk vi lov til det meste, så lenge vi ikke krangla. Krangling gjorde farmor trist.

Nå har farmor blitt oldemor til Lucy.
Med tanke på hvor mye familien betydde, er det lite sannsynlig at ho ikke har fått med seg akkurat det. Jeg vil tro at ho var den første som var på plass på sjukhuset for å betrakte oldebarnet, og dro nok heller ikke igjen før vi hadde kommet hjem.

I natt, flere timer etter at vi hadde lagt vårs, begynte plutselig skrangleballen til Lucy å skrangle et lite stykke bortover matta den lå på. Bernard som hadde sin nattlige trimseanse i løpehjulet fikk visstnok fnatt, i følge Lars-Andreas. Jeg sov og fikk ikke med meg noe av dette.

Kunne det ha vært en liten helling på matta?
Jeg tror det var farmor som har funnet vårs i Malmö og ville se til det minste familiemedlemmet.
Også snubla ho litt i skrangleballen på vei bort til senga hennes.
Det var tross alt mørkt.

Trojanerbesøk og gode idéer

En natt jeg skulle slå på Mac'en var alle mappene på skrivebordet borte. De var erstatta av en skau med et tjern i midten. I tjernet svømte en forvirra hest rundt i ring. Det var en trojaner. Og jeg som trodde Mac holdt seg for god for slike ulumskheter.
Hesten, skauen og tjernet var borte igjen neste morgen. De dukka opp av intet, og forsvant samme vei.

En senere natt fikk jeg verdens beste idé. Kunne ikke fatte hvorfor ingen hadde tenkt på det før. Idéen var å dyrke fram kunstige hjerneceller og sette dem inn i en bitering. Forestill deg mulighetene!

Jeg holder fortsatt fast ved det faktum at natta er best. Våken eller sovende, hjernen min fungerer best når det er mørkt ute.

Søndagstur til Tygelsjö

Jeg og Lucy har vært i Tygelsjö i dag og besøkt Ida, Gabriel og Luis!
Det var en grei stund sia sist. Jeg har truffet Gabriel én gang før. Da lå han i vogn og var noen måneder gammel. Nå er Gabriel fire år, og Ida har i tillegg produsert enda en. Luis traff jeg for første gang i dag.

Lucy syntes først det var ganske skummelt med to store gutter, men etter å ha sett seg rundt og blitt litt vant en stund, så gikk det bra. Ho turte til og med å sitte på fanget til alle sammen.
Ho har jo ikke vært så mye sammen med andre barn enda, og ble sånn passe sliten etter et par timer. Da sovna ho av seg selv i fanget mitt, uten smokk, noe som ikke har skjedd på flere måneder.

Det er virkelig en utfordring å ta bilder av 3 (4) barn samtidig. Minst én er alltid i bevegelse! Men, det ble ikke så aller verst til slutt:

En annen place som ikke lenger er mine

Bloggen min har blitt en blogg det ikke var meninga at den skulle bli.
Jeg skulle bruke den til å skrive alle de rare tinga man ikke kan skrive noe annet sted. Tekstene skulle ikke følge noen regler og de skulle ikke trenge å ha interessant innhold.
My Place har blitt en annen Place som ikke lenger er Mine.
Ingen skulle lese bloggen. Ingen skulle lese den fordi ingen ville ha interesse av det som sto der. Ingen skulle vite om den. Ingen, bortsett fra noen. Sånne setninger er lov.

Det har skjedd gradvis, som det ofte gjør. Det kan ha begynt da jeg begynte å legge ut linker på facebook. Men det kan like gjerne ha begynt tidligere. Eller senere. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg en stund har fått litt angst hver gang jeg har trykka på "Nytt innlegg"-knappen. Jeg har fått en akutt følelse av å måtte prestere. Så gjemt, at jeg ikke egentlig har tenkt over det før nå.
Noen ganger har jeg trykka på knappen for så å bruke de neste minuttene på apatisk stirring på det hvite feltet. Selv om jeg vet hva jeg hadde lyst til å skrive om. Det er sjelden jeg trykker på "Nytt innlegg" når jeg ikke har en plan for det, men det har hendt.

Jeg har altså lenger enn lenge skrevet ting som jeg tror folk vil ha interesse av å lese, i stedet for å skrive ting jeg vil ha interesse av å skrive. Det blir det slutt på fra nå av. My Place er ikke for hvem som helst. My Place er for spesielt interesserte.
My Place er mitt sted.

ESCAPE - flere bilder

Slenger på noen flere bilder av Lars-Andreas' bidrag til utstillinga.

ESCAPE

Fredag 28. januar åpna en ny utstilling på Lunds Konsthall.
ESCAPE er en gruppeutstilling som involverer kunststudenter fra Lisboa (Portugal), Braunschweig (Tyskland), Malmö (Sverige) og Ramallah (Palestina).

Lucy begynner nå å bli alvorlig dreven på utstillinger.
Beundrer spesielt verket til han far:

Ida

Navnet Ida har gotisk opprinnelse.
Navnedag er 4. september.
Betydning: Ivrig, iherdig, arbeidsom.

Det er 16119 personer i Norge som har Ida som første fornavn.
7711 personer har Ida som eneste fornavn.

Digg.

Lucy

Navnet Lucy har engelsk opprinnelse, og er en variant av Lucia.
Navnedag er 13. desember.
Betydning: Lys, av latin lux.

Det er 110 personer i Norge som har Lucy som første fornavn.
39 personer har Lucy som eneste fornavn.

Nelly

Søndag kveld bestilte vi no stæsj fra Nelly.com.
Pakka kom gørfort, vi fikk den i går faktisk. Men, da vi åpna posen viste det seg at

• En av tinga mangla en knapp
• En av tinga så helt annerledes ut enn på bildet
• En av tinga (den dyreste faktisk) hadde vi ikke fått
• En av tinga hadde vi ikke bestilt i det hele tatt

Ikke rart det gikk fort.
I kveld skal vi altså sette vårs inn i hvordan vi skal sende tilbake, hva vi må skrive, hvordan vi skal få det som ikke ble med ogsåvidere.
Smågodt og red bull er kjøpt inn.

Bli ute

Jeg sitter her og holder på å dævve. Så trøtt er jeg.
Vi har akkurat brukt en ukes tid på å snu døgnet riktig (feil) vei igjen etter at vi atter ankom Malmöelige trakter.
En måneds juleferie i Halden har vi hatt. Jeg trodde det jammen ikke før jeg så det svart på hvitt. Eller hvitt på svart om du vil. Ferie betyr i hvertfall sove lenge, og Lucy er ganske lettlurt, så til slutt var døgnet forskjøvet med cirka fem timer. Nå har vi altså dytta det tilbake, og i dag tok ho kvelden halv åtte i stedet for ett.

Men JEG er trøtt.

Vi har levd uten internett altfor lenge. Først i Halden, der hadde vi nett i vinduskarmen. Noen ganger. Så kom vi hjem. Vi har et slikt mobilt bredbånd fra Tele2, og betaler for opptil 6 Mbit/s. Hoppsann! Tele2 var visst ikke ferdige med juleferien enda, for hastigheten som møtte oss var 0,04. Det vil si passe ubrukelig. Hos Tele2 fikk vi beskjed om at "det er jo ooooopptil 6 Mbit, da er det ikke garantert at vi får så mye"! Antyda at akkurat det er vi veldig klar over, men at 0,04 kanskje er litt veeel...? Joda, han stilte visstnok litt på en antenne, men ellers var det ikke noe han kunne gjøre (sikkert ikke...).
Vel, det ble litt bedre. Så ble det dårligere. Nå er det dårlig.

Så, hvis jeg uteblir, så vet dere nå at det er fordi jeg antageligvis har blitt...ute.

På nett

Er nå på nett igjen, etter ukevis uten kontakt med omverdenen.
Likevel blir det ingen blogging i kveld.
Bare så...dere vet.

Ensom blogg

Bloggen pep til meg i dag og gjorde meg oppmerksom på at den føler seg nedprioritert. Sånn går det når man tar seg lang juleferie og bare har internett i vinduskarmen.

Lucy er 4 mnd i dag, og aldri har vel fire måneder gått så fort. Noen gang. Om månedene bare hadde flydd så fort da man var gravid, så hadde det ikke vært noe problem.
I dag rulla ho fra rygg til mage, helt av seg selv! Den underste armen har liksom alltid vært i veien, men nå har ho visst funnet en løsning på det. Likevel synes jeg ho kunne ha planlagt litt bedre, for armen havna under ho så ho ble liggende og veive panisk med den andre armen. Det så ganske morsomt ut, og jeg skulle ønske jeg hadde rukket å filme det!

Jeg har nemlig kjøpt meg nytt videokamera. Canon-ett-eller-annet. Jeg har til og med planer om å bruke det. På nyttårsaften filma jeg noen klipp, og skulle være proff og redigere og greier. Da viste det seg at min trofaste PC fra tidlig steinalder ikke klarte den utfordringa det var å spille av filmklippa, og jeg skjønte at jeg måtte gå drastisk til verks.
Skulle jeg først oppgradere det tekniske utstyret, så kunne jeg like gjerne gjøre det ordentlig. Fredag gikk jeg derfor til anskaffelse av en slik MacBook Pro. Det beste jeg har gjort på lenge. Litt gjeld må man jo ha, og de aller fleste på min alder har hundretusener i studielån, men jeg har ingenting jeg (hvem sa at det lønte seg å studere?). Nå har altså jeg også blitt litt voksen, med gjeld og greier.

Når jeg først er i gang må jeg nesten nevne Bernard også. Han er på en liten miniferie uten vårs, og skal bo fire dager alene i kjeller'n til sviger. I dag fikk jeg bilde av en lykkelig liten gnager som hadde fått rent bur og en tur i løpeballen.
Han har nok aldri hatt det så bra som han har nå når ikke vi er der.