Emmaljunga City Cross!

Hjemme alene en lørdagskveld, en sen lørdagskveld som i et tidligere liv ville blitt omtalt som tidlig. Tid til å tenke på alt man ikke rekker å tenke på når jungelbarnet prøver å komme seg over gulvet ved å hyle så høyt hun kan, eller insisterer på å høylytt utforske verden opp-ned.
Sånne kvelder samles tankene nok til at det går opp for en at livet kunne vært bedre. Man kan ha innsett det for lenge siden at det er en bit som mangler, men man har ikke visst hvilken bit eller hvor man skal lete for å finne den. Jeg fant den i går.
Jeg lette på blocket.se og opplevde at lykken var innen rekkevidde. Den manglende biten het Emmaljunga City Cross og bodde i Vellinge. Tilfeldigvis gikk søndagsturen i dag til Vellinge og vi kom hjem igjen med en hvit passasjer.

Jeg vet at jeg elsker vogna selv om jeg bare har trilla den noen få meter.
Jeg vet at Simo'n allerede er pakka vekk i boden.
Jeg vet at lykke kan kjøpes for penger.

Emmaljunga City Cross?

Vogner har ikke brydd meg. Vi har en gigantisk Simo som har funka veldig bra i 7 måneder, men nå er jeg lei. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli vogngal (det er jeg egentlig fortsatt ikke...), men nå VIL JEG HA NY VOGN!

Jeg vil ikke ha en hvilken som helst vogn. Jeg vil ha Emmaljunga City Cross. Den er svindyr å kjøpe ny, så jeg har gjennomsøkt både Finn og Blocket denne lørdagskveld og konstatert at mulighetene finnes.

Lykken er komplett med Emmaljunga City Cross.

Dags att deklarera

Jeg får noia av selvangivelser. Liker dem ikke. Spesielt ikke den i år. Den er ekstra dum. Jeg har fått penger fra jobben, fra Försäkringskassan, både sjukepenger og foreldrepenger. Jeg har betalt skatt til både Norge og til Sverige, og jeg må plutselig krysse av for "Samboer med felles barn".
Grøss..
Jeg har sett på den, det har jeg gjort. Jeg er flink til å åpne post, både elektronisk og vanlig. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Nei, det er ikke det...vanskelig å åpne post...

Jeg har selvfølgelig klare planer om å ringe den godeste herremann som hjalp meg med skatten sist. Men først må jeg bla i den svarte permen og håpe at jeg har tatt vare på alle lappene som forteller om penger og skatt. Sannsynligheten for at jeg har tatt vare på alle lappene er tett opptil 100 %. Jeg tar vare på papirer i tilfelle jeg trenger dem senere. Og i tilfelle jeg ikke trenger dem men angrer på at jeg ikke tok vare på dem likevel.

Jeg later som jeg ikke har tid til å se i papirene selv om jeg vet at jeg har dem. De er ikke langt unna. Men jeg har bare ikke tid. Ikke før fristen til å levere nesten har gått ut. Da ser jeg litt i papirene, hasteringer til Skatteetaten, skriver noen summer, krysser av i noen bokser, leverer før klokka tolv og håper på det beste.
Hvert år krysser jeg av på hvilken målform jeg vil ha neste selvangivelse på, og om jeg vil ha den elektronisk eller papirisk, og hvert år leter jeg etter det siste alternativet som de alltid glemmer å sette på før de sender dem ut:

"Jeg trenger ingen selvangivelse neste år. På alvisk".

Som om det ikke var nok med én.
I dag kom posten, som den alltid gjør. Som nevnt er jeg god på å åpne post, og derfor gjorde jeg så.
Det var bare én post. Et tjukt brev i A4-størrelse. Fra Skatteverket så klart.

DAGS ATT DEKLARERA, skrek brevet i trynet mitt.

Digg. Det hadde ikke falt meg inn at jeg skulle pines til å levere selvangivelse til Sverige også. Jeg har ikke sett på den enda. Å åpne post er én ting, men jeg er faktisk under middels flink til å lese den. Det gjelder all slags post, ikke bare selvangivelser. Jeg har faktisk fått post om at jeg har fått post. Den ligger på ICA og venter på at jeg skal hente den. Det er en bok. Jeg skal gå og hente den nå, og en eller annen gang i nær framtid skal jeg angi meg selv to ganger.

ANGST.

Folkets Park

Her er det fortsatt vår, og vi har faktisk hatt 16-17 grader en dag. 

I går tok Lars-Andreas en kunstpause (ha ha osv.), og så gikk vi til Folkets Park. 

Akkurat i går var det ikke sol, men det var fortsatt vår likevel.