Ingenting. Så høst.

Jeg har prøvd i det lengste å unngå sannheten, men det er bare å innse. Det er høst. Sommeren kom ikke i år heller.
Før likte jeg høsten. Men da jeg var liten lærte jeg at rekkefølgen var vår-sommer-høst, ikke vår-ingenting-høst. For hvis det akkurat hadde vært en lang og varm sommer i tre måneder, da hadde det vært helt greit med høst. Men sånn er det ikke. Det har vært en lang, kjølig ingenting. Og at høsten har kommet nå, betyr at det kommer til å være umenneskelig kaldt i tre kvart år, før juni kommer og det alle har venta på hele vinteren: Ingenting.
Jeg er så lei av å fryse hele tiden, så lei av å vente på sommeren som aldri kommer.
Lei av jobben, lei av Halden, lei av å sitte inne og ikke gjøre noe, lei av å ikke ha lyst til å gjøre noe. Lei av det meste. Ikke fordi det er høst, men fordi det ikke har vært sommer.
En dag skal jeg flytte. Til et sted som har ordentlige årstider. Og varme.
Hvorfor bor jeg fortsatt i dette tullelandet?

Venner

Det er rart med venner. Jeg synes selv at jeg har mange venner, men det er forskjellig slags venner. Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg en bestevenn, som jenter ofte har når de er små. Alle jentene i klassen blir bedt i bursdag, men bare èn er bestevenn. Min het Sara.
Jeg var med Sara hjem andre dagen (tror jeg) i første klasse, og etter det hang vi sammen hver dag, fram til Sara flytta til Aremark (skauen) siste året på barneskolen. Etter det hadde jeg ingen bestevenn, men noen jeg var mer sammen med enn andre. Marianne var den jeg var mest sammen med i begynnelsen av ungdomsåra, og vi fant på veldig mye morsomt sammen. Men vi var egentlig veldig forskjellige, så etterhvert fant vi hver våre "gjenger" i løpet av ungdomsskolen. Det var der jeg fant Kayla. Eller om Kayla fant meg, det har ikke noe å si. Uansett er Kayla den personen jeg har ansett som min beste bestevenn gjennom tidene, selv om jeg tror vi aldri har kalt hverandre "bestevenner".
Så begynte vi på videregående, Sara på helse og sosial, Marianne på formgiving, Kayla på allmen og jeg på drama. Der fant jeg Ida (eller Viggi om du vil). Jeg er ikke helt sikker på hva som førte oss sammen, men det kan ikke bare ha vært det at vi begge het Ida, kan det vel? Ida og Ida var gode venner store deler av videregående, og jeg ble kjent med mange flotte mennesker gjennom Ida. Nevner her spesielt Janne (for utenforstående, Janne er en gutt).
Etter skole har jeg fått nye venner gjennom jobben (Anneline, Nina, Linda, Malin osv), som jeg er veldig glad for. Så er jo spørsmålet også hvem man kan kalle venner, og hvem som bare er bekjente? Selv om jeg anser en person for å være min venn, så er det ikke sikkert denne personen anser meg for å være det samme. Men akkurat her spiller det vel ingen rolle hva man kaller hverandre, så lenge man har det morsomt sammen? Jeg har aldri vært avhengig av å ha èn bestevenn, sånn som jenter ofte har. En bekjent, eller en venn av en venn, kan være like givende å være i selskap med som en man kjenner godt. Jeg er ikke sånn at jeg tenker og funderer over og analyserer forholdet jeg har til folk. Fordi jeg er ikke avhengig av det. Hvis noen viser seg å være en annen enn det jeg trodde, eller vil omgås, så javel. Ett bekjentskap fattigere, men en erfaring rikere.
Men det som er trygt å vite, er at jeg alltid kommer til å ha minst èn venn. For noen venner er sånn at uansett hvor langt fra hverandre man bor, eller hvor lenge siden det er man hadde kontakt med hverandre, så vet man at den personen alltid kommer til å være ens venn. Uansett. Kayla er en sånn person. Kayla er den ene personen i verden som jeg vet at aldri kommer til å forsvinne fra livet mitt. Vi har tross alt konstantert at vi er sjelevenner.
Og sånt tar ikke slutt.

På'n igjen

Fritorsdag betyr fri fra jobb, men ikke fra trening. I dag begynte jeg å trene igjen. Etter over en måned med slækking var det helt jævlig å begynne, mye verre enn da jeg trena første gangen. Men jeg holdt ut i nesten en og en halv time, og det kjentes veldig bra når jeg var ferdig! Etterpå dro jeg ned til byen og tok sol, i tillegg til at jeg satt ute i den ordentlige sola og leste et par timer før trening. Innbilte meg at jeg fikk litt farge, men den har en tendens til å forsvinne fryktelig fort.
Jeg prøver å forberede meg til Venezia (bare ti dager igjen!), så her om dagen kjøpte jeg en slik reiseguide som fulgte med Aftonbladet. Den var ubrukelig. Jeg har ikke lest i den, men jeg følte det et par sekunder etter jeg hadde tatt den ut av plasten.
Nei, nå er det kvelden. Jobb igjen i morra.

Hvis jeg plutselig dør

Hvis jeg plutselig dør, kommer ikke hele meg til å ligge i jorda. Ikke hvis jeg dør i en ulykke, av blodpropp eller noe annet som gjør at hjernen slutter å fungere.
For ca. seks år siden sto jeg i kø på apoteket og kikka mindre interessert på diverse stæsj de hadde stående på disken. Helt ytterst på kanten sto det noen blå lapper som så mer interessante ut, så jeg tok med meg en. Det var et donorkort.
For meg var det aldri noe å lure på. Hvis jeg plutselig dør, da er jeg død. Da trenger jeg ikke organene mine lenger. Men det er noen andre som trenger dem, noen som fortsatt lever. Og fordi legene putter inn i dem lungene eller hjertet mitt så slipper de å dø, sånn som jeg gjorde.

Du har sju organer som kan doneres bort: Lever, bukspyttkjertel, hjerte, to lunger og to nyrer.

Donorkort finnes på apoteker og hos legen. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive navnet og telefonnummer til to av dine nærmeste pårørende, og ha kortet i lommeboka. Hvis du har bestemt deg for å donere bort organene dine, så husk å informere de pårørende om det. Det er nemlig de som har det siste ordet i saken, og det er de som må ta avgjørelsen hvis det skjer deg noe. Det er lettere om du allerede har tatt avgjørelsen for dem.

En regnfull kveld

August har akkurat begynt. Det er kveld. Det regner. Det er mørkt ute, men lyst inne. En liten jente er helt alene.
En falsk sol lyser skarpt i vinduet, og tv'n prater irriterende høyt. Det står to par sko i gangen, på bordet står to glass og det er plass til to i sofaen. Likevel er den tom. Jenta klør seg forsiktig i hodet, og undres. Det er noe som ikke stemmer. Hun vet ikke hva.
Sola i vinduet lager rare skygger på veggen bak det lille bordet. Skygger av blomster og en stor lysestake, men hun husker ikke hvor de kommer fra.
Tv'n bråker fortsatt, men fjernkontrollen er for langt unna. Dessuten har hun ikke skrudd på tv'n i det hele tatt. Den må ha skrudd på seg selv. Hun har ingen annen forklaring.
Jenta lukker øynene og prøver å huske. Hva er det som har skjedd? Hun vet ikke, men tenker istedet på møll. Og stearinlys. Møllen flyr rett inn i flammen og dør, og hun blir trist. Hun åpner øynene igjen og lytter. Selv om lyden fra tv'n nå er uutholdelig, hører hun likevel skritt i grusen utenfor. En bil som starter. Noen drar vekk. Eller hjem. Men vent! Noen drar vekk? Vekk, bort, et annet sted enn her. Små kritthvite skyer og strålende sol. Det er noe hun skal gjøre. Snart, mens det ennå er august, og selv om det regner her skal hun til et annet sted. Et sted hvor sola alltid skinner og hvor møll skjønner forskjell på flamme og vanlig luft man kan fly i. Hun husker det nå. Alt sammen.
Det er noen som ikke er langt unna, og hun er alene nå men likevel er hun ikke alene.

Aldri mer alene.