17. mai 2011

Det å ikke bo i Norge er en god unnskyldning til å gå i joggedress på 17. mai. Derfor gjorde jeg det. Lucy hadde på svart kjole for anledningen, og ellers ble dagen feira ved å se litt på Simpsons og leke med soppen og skolebussen på alfabetlekematta som tar opp godt over halvparten av stua.
Om kvelden fortsatte feiringa med leilighetsjakt på Finn.no, men dette ble noe avkorta på grunn av ekstremt treg internettforbindelse og det faktum at vi ikke har bestemt hvor vi skal bo.

17. mai er en staselig dag, det, og neste år kanskje vi går for flagg, pølser og is. Og ballong.
Men også kanskje ikke.

Kjære nabo

Jeg er så glad for at du er naboen min. Om alle hadde vært like smilende, trivelige og hjelpsomme hele tia, tenk så kjedelig tilværelsen hadde blitt. Verden trenger surmegger som deg.
Om du er like udregelig mot alle eller om det er spesielt meg/oss som byr deg i mot, får jeg kanskje aldri vite. Vi flytter jo snart. Første gangen jeg traff deg i oppgangen forsto jeg raskt at du er redd for barn. Nå er det egentlig på sin plass å følge opp med "ta det med ro, de biter ikke", men jeg følger ikke reglene nå og Lucy har fått to tenner.

Jeg vil gjerne gjøre deg oppmerksom på et par ting.
For det første så var det ikke vi som oversvømte kjøkkenet ditt. Selv om du måtte tenke at det er logisk siden vi bor rett over deg, så har det seg faktisk sånn at vi flytta inn rett etter at din kjære bolig nesten drukna.
Grunnen til at jeg parkerer barnevogna nederst i trappa er egentlig ganske enkel å forstå. Jeg gjør det fordi det er fysisk umulig å ta med vogn, barn og tre poser opp trappa samtidig. Jeg gjør det ikke for at du skal brenne inne når bygget plutselig overtennes i løpet av de 30 sekundene den faktisk står der. Om du mot formodning trenger å komme deg irrasjonelt raskt ut på gata og ikke klarer å liste ut hvordan du fint kan passere vogna på høyre side, har du andre, større problemer som jeg ikke har tenkt å gå inn på nå.

Jeg forventer ikke at du tilber lufta jeg puster i, men når noen smiler til deg og sier hei så er det vanlig folkeskikk å hilse tilbake. Det er derimot ikke vanlig å himle med øya og fnyse. Jeg forstår at du ikke har spesielt lyst til å være hyggelig, men det tar ikke mange kalorier å late som.

Jeg er en moderne pike som klarer meg utmerket selv. Utallige ganger har jeg manøvrert vogna over terskelen og ned trappa med én hånd samtidig som jeg holder døra for meg selv med den andre. Det går helt fint. Jeg trenger ikke hjelp med det selv om jeg takker ja når de andre naboene tilbyr seg å holde døra. At du mener jeg ikke trenger hjelp er et kompliment, men da vi begge var på vei ut og du gikk først, var det nødvendig å smelle igjen døra rett foran oss?

Antakelig var det høyst nødvendig. Du hadde nok fryktelig dårlig tid fordi du var litt sent ute til ansiktsløftningstimen, mumifiseringsklassen eller pensjonistyoga.
At du har runda 60 betyr ikke at du kan oppføre deg som du vil mot de som er yngre. Det betyr ikke nødvendigvis at du er klokere enn meg.
Det betyr bare at det er du som dør først.

Emmaljunga City Cross!

Hjemme alene en lørdagskveld, en sen lørdagskveld som i et tidligere liv ville blitt omtalt som tidlig. Tid til å tenke på alt man ikke rekker å tenke på når jungelbarnet prøver å komme seg over gulvet ved å hyle så høyt hun kan, eller insisterer på å høylytt utforske verden opp-ned.
Sånne kvelder samles tankene nok til at det går opp for en at livet kunne vært bedre. Man kan ha innsett det for lenge siden at det er en bit som mangler, men man har ikke visst hvilken bit eller hvor man skal lete for å finne den. Jeg fant den i går.
Jeg lette på blocket.se og opplevde at lykken var innen rekkevidde. Den manglende biten het Emmaljunga City Cross og bodde i Vellinge. Tilfeldigvis gikk søndagsturen i dag til Vellinge og vi kom hjem igjen med en hvit passasjer.

Jeg vet at jeg elsker vogna selv om jeg bare har trilla den noen få meter.
Jeg vet at Simo'n allerede er pakka vekk i boden.
Jeg vet at lykke kan kjøpes for penger.

Emmaljunga City Cross?

Vogner har ikke brydd meg. Vi har en gigantisk Simo som har funka veldig bra i 7 måneder, men nå er jeg lei. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli vogngal (det er jeg egentlig fortsatt ikke...), men nå VIL JEG HA NY VOGN!

Jeg vil ikke ha en hvilken som helst vogn. Jeg vil ha Emmaljunga City Cross. Den er svindyr å kjøpe ny, så jeg har gjennomsøkt både Finn og Blocket denne lørdagskveld og konstatert at mulighetene finnes.

Lykken er komplett med Emmaljunga City Cross.

Dags att deklarera

Jeg får noia av selvangivelser. Liker dem ikke. Spesielt ikke den i år. Den er ekstra dum. Jeg har fått penger fra jobben, fra Försäkringskassan, både sjukepenger og foreldrepenger. Jeg har betalt skatt til både Norge og til Sverige, og jeg må plutselig krysse av for "Samboer med felles barn".
Grøss..
Jeg har sett på den, det har jeg gjort. Jeg er flink til å åpne post, både elektronisk og vanlig. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Nei, det er ikke det...vanskelig å åpne post...

Jeg har selvfølgelig klare planer om å ringe den godeste herremann som hjalp meg med skatten sist. Men først må jeg bla i den svarte permen og håpe at jeg har tatt vare på alle lappene som forteller om penger og skatt. Sannsynligheten for at jeg har tatt vare på alle lappene er tett opptil 100 %. Jeg tar vare på papirer i tilfelle jeg trenger dem senere. Og i tilfelle jeg ikke trenger dem men angrer på at jeg ikke tok vare på dem likevel.

Jeg later som jeg ikke har tid til å se i papirene selv om jeg vet at jeg har dem. De er ikke langt unna. Men jeg har bare ikke tid. Ikke før fristen til å levere nesten har gått ut. Da ser jeg litt i papirene, hasteringer til Skatteetaten, skriver noen summer, krysser av i noen bokser, leverer før klokka tolv og håper på det beste.
Hvert år krysser jeg av på hvilken målform jeg vil ha neste selvangivelse på, og om jeg vil ha den elektronisk eller papirisk, og hvert år leter jeg etter det siste alternativet som de alltid glemmer å sette på før de sender dem ut:

"Jeg trenger ingen selvangivelse neste år. På alvisk".

Som om det ikke var nok med én.
I dag kom posten, som den alltid gjør. Som nevnt er jeg god på å åpne post, og derfor gjorde jeg så.
Det var bare én post. Et tjukt brev i A4-størrelse. Fra Skatteverket så klart.

DAGS ATT DEKLARERA, skrek brevet i trynet mitt.

Digg. Det hadde ikke falt meg inn at jeg skulle pines til å levere selvangivelse til Sverige også. Jeg har ikke sett på den enda. Å åpne post er én ting, men jeg er faktisk under middels flink til å lese den. Det gjelder all slags post, ikke bare selvangivelser. Jeg har faktisk fått post om at jeg har fått post. Den ligger på ICA og venter på at jeg skal hente den. Det er en bok. Jeg skal gå og hente den nå, og en eller annen gang i nær framtid skal jeg angi meg selv to ganger.

ANGST.

Folkets Park

Her er det fortsatt vår, og vi har faktisk hatt 16-17 grader en dag. 

I går tok Lars-Andreas en kunstpause (ha ha osv.), og så gikk vi til Folkets Park. 

Akkurat i går var det ikke sol, men det var fortsatt vår likevel.

Vår i Malmö