Post-it fra fortiden

Jeg satt og kasta i meg lapskaus fortere enn noen gang før. Lars-Andreas hadde åpning på utstillinga, og jeg hadde en halvtime før jeg skulle gå. Jeg skulle pakke stelleveske, min egen veske, finne ut hva jeg skulle ha på meg, ta det på meg, male meg i trynet, finne klær til Lucy, kle på Lucy, og få vogna ned trappene. I tillegg skulle jeg innom apoteket på veien.

Lucy hadde sovet i nærmere fire timer, men alt dette skulle selvfølgelig ikke gjøres ett sekund før jeg var nødt. Med andre ord, jeg tenkte det var på tide å begynne å skynde seg omtrent da det var på tide for ho å våkne. Jeg hadde som sagt en halvtime til rådighet. Jeg brukte 20 minutter på å lete etter mobilen, som jeg etterhvert kom på at jeg allerede hadde lagt i veska. For å spare tid.
I siste øyeblikk kom jeg på at jeg hadde glemt å spise. Derfor lapskausen, som var det første jeg kom på som ikke tok en halv evighet å lage.

Jeg hadde altså Lucy på den ene armen og lapskausen i den andre da posten kom dalende inn gjennom brevsprekken. Det var en heller uinteressant avis, også var det et brev til meg. I en blå og rød konvolutt fra jobben. I konvolutten lå det en slik julegave som vi pleier å få i disse juletider. Og en veldig gul post-it fra Anna. Det stod verken noe spesielt eller oppsiktsvekkende på lappen, men greia var lappen i seg selv. Og håndskriften til Anna selvfølgelig.

Det er nesten et halvt år siden jeg var på jobb sist, og denne lille lappen skrudde tiden tilbake et øyeblikk.
Anna kommuniserer med post-it. Rosa eller gule. Ikke vanlige, men veldig rosa eller veldig gule. På jobb ser man disse lappene overalt, med en liten beskjed fra Anna.
Jeg hadde helt glemt dette, og ble faktisk en smule sentimental der jeg satt med post-it'en i hånda.
Akkurat nå har den klistra seg selv fast til stuebordet, men jeg kommer etterhvert til å finne en ny plass til den. Hvis jeg regelmessig flytter den rundt til nye steder, kan jeg late som jeg er på jobb og plutselig har fått en beskjed fra Anna.

Angående utstillingsåpning; jeg ankom en time senere enn planlagt, etter at Google Maps prøvde å være morsomme ved å sende meg i motsatt retning av galleriet.
Men det er en helt annen historie, som ikke er god nok til å bli fortalt.