"En absurd historie": Fortsettelse 1

fortsettelse fra http://ida-myplace.blogspot.com/2009/10/en-absurd-historie-begynnelsen.html

Det neste som skjedde kom brått på meg. Etter mine filosofiske erfaringer jeg tidligere hadde hatt, trodde jeg at jeg ville være innestengt i dette kalde, tette og skumle rommet en del lenger enn det jeg egentlig var. Fordi jeg ved kidnappelsen hadde blitt fratatt alt jeg hadde av både kreative og kommunikasjonsverdige ting, hadde jeg nå ingen kontakt med omverdenen. Denne tilstanden gjorde meg liten, redd og uten å vite hva jeg skulle gjøre for å prøve å sende noen SOS-signaler. Jeg lå der på det harde og kalde steingulvet sikkert ikke mer enn noen timer, som føltes som år, før en mann kom og slepte meg inn på et kontor.

Det satt et høyt, slankt og blondt kvinnemenneske bak et mahogniskrivebord med fullt av permer, dokumenter og kontrakter flytende omkring. Og mens jeg satt der slo det meg... dette minnet meg om en film jeg en gang hadde sett. Med Julia Roberts og Mel Gibson i hovedrollene. Jeg kjente meg igjen i den... jeg var i villrede. Hva ville hun? Jeg følte på meg at jeg burde skjule noe, men jeg hadde ingenting å skjule. Hva hadde jeg egentlig med disse folkene å gjøre? Kidnappelsen? Drapet? Jeg visste ikke...

Da hun begynte å snakke , kunne jeg høre et snev av redsel som kom og gikk. Hun ville vite hvor disketten var. Jeg prøvde den kjente og kjære -Hæ? Hva mener du?
Det hørtes kanskje ut som løgn, men jeg fortalte i det øyeblikket sannheten og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få overbevist den bestemte kvinnen. Jeg visste ikke om noen diskett. De eneste diskettene jeg hadde var de jeg hadde hjemme som inneholdt mine filosofiske tanker om all meningsløsheten som var ute og gikk i samfunnet vårt. Men det var vel ikke de hun ville ha? Hva ville hun med dem? Jeg var fortapt, jeg gråt, jeg trampet i gulvet, jeg skrek! Hva kunne overbevise dette forferdelige, bestemte og sta kvinnemennesket at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre? Kunne jeg være bare et tilfeldig offer her?
Nei, jeg måtte ha den disketten, ellers... ellers hva? De truet med alt. Torturering, bank, legge meg på en stekeovn... hva skulle jeg gjøre? Jeg visste ikke noen ting. Så bar mannen meg ned i det mørke, kalde rommet igjen. Jeg var liten og redd. Jeg var ensom og hjelpeløs.

Da jeg senere våknet med hodepine og ryggsmerter, satte jeg meg opp etter veggen. Ryggsmertene kom sannsynligvis av det harde steingulvet jeg hadde som liggeunderlag. Innerst inne innså jeg at jeg aldri i hele mitt filosofiske, meningsløse liv hadde kjent meg så fortapt som nå. Jeg visste ikke hvor jeg var, ingen andre visste hvor jeg var, folkene jeg hadde med å gjøre trodde jeg hadde noe jeg ikke hadde... situasjonen var umulig. Hvordan skulle jeg klare å rømme? Hvem ville tro meg? Hvem ville noen sinne finne på å lete etter meg -her? Jeg så meg om. Det var mørkt. Jeg skimtet en dør i enden av rommet og jeg antok med mine egne beregninger at rommet var omtrent 10 kvadratmeter stort. Jeg bare satt der og prøvde å finne noe å tenke på. Tanken på å rømme ut i friheten var for lengst fordunstet. Det eneste å spise i det mørke rommet, var et titalls bokser med Pingvin saltpastiller som stod i et hjørne ved døra.

...fortsettelse følger...